Hva opptar oss speiles i media?

Hva skal til for at folk skal reagere på en sultkatastrofe, naturkatastrofe, krig og elendighet?

Er vi blitt vant til vold og grusomheter på en slik måte at vi ikke lengre reagerer når et spedbarn på 1 mnd. dør av sult? Hvem har ansvaret for at befolkningen skal reagere naturlig på slike hendelser og sikre at vi ikke blir emosjonelt avstumpet eller likegyldige til vår egen eksistens i verdensbildet?

Vi er alle deltagere på en scene og vi velger selv hvilken rolle vi ønsker å spille.

Det er vondt å se katastrofer utarte seg og at det er de samme kjente aktørene som igjen og igjen pisker befolkningen til å agere(for å få dem til å hjelpe til), om ikke fysisk men så med penger. Hva er det med alle disse pengene som brukes til brannslukking? Hjelper disse når katastrofene rammer, og har disse den nytteverdien som vi forventer?

Jeg er alltid undrende til hvordan vi tenker å løse problemer. Det første som jeg ser, er at man alltid starter opp med flyktningeleir. Derfra blir folk selektert og fordelt inn i ulike andre land, dersom dette er planen. Vi vet at fremover blir klimaet vanskeligere, spesielt for de menneskene som bor i strøk med dårlig tilgang på vann og mat. I tillegg økt risiko for større temperatur-svingninger eller økning. Hva som er den beste løsningen på dette, er vanskelig å forutsi. Vi kjenner av historien at folkevandring/ forflytning, er den løsningen som har vært naturlig i de fleste områdene. I tillegg er det også en vurdering om hvor mye man kan endre sin levemåte og hvordan vi best kan tilpasse oss de klimatiske endringene.

Men tilbake til bildet av media: Media er en aktør som skal være samfunnets vakthund og løfte den svake parts sak til våre beslutningstakere. I mediaorganet jobber også mange mennesker og i mange tilfeller også med førstehåndsopplysninger. Her er det verdifull arbeidskraft som kunne blitt utnyttet på en ny måte. Journalister skal være våre sannhets-formidlere på mange måter,  derfor er det enda viktigere å få vurdert om vi bruker denne verdifulle resursen riktig.

Den som kan varsle og den som har oversikt, er en part som kan brukes i større grad til å løse eller skaffe til veie rett hjelp, eller kontakte rett instans.

Er det slik at man kan vurdere at en journalist også kan få større ansvar med å formidle viktig og nyttig informasjon raskere frem til rett instans, og ikke bare som en formidler gjennom media? Vi ser at i spenningsfilmer formidles media-rollen på en slik måte at journalistene jobber like teknisk/ metodisk som etterforskere. De har ett overordnet ansvar for at den informasjonen de formidler skal være så nært sannheten som mulig. De skal etterprøve, eller kontrollere sine kilder opp mot troverdighet. Kildevernet skal også stå høyt i kurs media.

Det som er sakens kjerne i dette, er at vi har ulike organisasjoner som får hendelser referert fra media og sine fagpersoner, der media og individer(i mange tilfeller), er de første som er tilstede på områder der hendelser inntreffer. Hva om man flytter en del av den informasjonen direkte inn i et beredskap-senter? Kanskje få etablert en tjeneste som kan fungere bredere, samt utnytte all tilgjengelig kapasitet på sivilt plan på en bedre måte? I dag har vi det faktum at det er forsinkelser i alle ledd. Noe av denne forsinkelsen kunne det vært en fordel med å få redusert. Hva om man bruker ressurser fra media på en slik måte at dette utgjør en større nytteverdi for samfunnet?

Det er ikke bare en tanke om endring av media(her brukt som eksempel), men det å ha muligheten til å om-forvalte kapasitet når katastrofer rammer lokalt og globalt. Vi ser at frivilligheten, samt de som er subsidiert til å delta, også kunne blitt brukt på en litt annen måte. Hva skal til for at vi setter samfunnet i katastrofe beredskap og yter hjelp, også når andre land er i akutt krise? Hva ligger det i å være menneskelig og hvor går skillet mellom det å bry seg om andre, og det å ignorere eller la hjelpeorganisasjoner ta ansvaret alene?

Slik som verden stadig utvikler seg, blir det mer og mer viktig å tenke rutiner, beredskap, ressursforvaltning i alle ledd. Det er mye å tjene på å kunne stoppe en katastrofe, før den blir en virkelig geografisk krise med langsiktige konsekvenser og ringvirkninger. Det er ikke bare lokalt at en krise rammer, den påvirker også de menneskene som får viten om denne, om ikke bare viljen til å ha lyst til å hjelpe til, men også emosjonelt. 

Vi føler empati eller sympati med de involverte.
Dette koster samfunnet all den tid disse individene bruker tid på å bearbeide kriser. Dersom man ikke er blitt emosjonelt avstumpet og følelsesløs? Hele hensikten er å finne nye metoder for å kunne endre logistikken. På denne måten kan vi bli mer effektiv, eller kanskje til og med kan delta med raskere innsats og da avverge en større geografisk krise? Derfor bør man sette ned utvalg som kan omdefinere roller. Se på potensialet med å endre funksjoner, eller arbeidsinstruks. 

Klarer man å se en overordnet sammenheng, samt finne nye funksjons-muligheter, eller til og med redefinere funksjoner eller ressurser til å innta en helt ny kapasitet i samfunnet, så kan man kanskje også fjerne de flaskehalsene som skaper frustrasjon eller likegyldighet i befolkningen. Vi trenger å skape en positiv visjon. Derfra skape det positive samfunnet som sprer velvilje og hjelpeglede ut til alle de menneskene som trenger vår hjelp. 

Vi kan ikke lengre sitte på sidelinjen å se på at katastrofer får utarte seg. Bare fordi vi lokalt og globalt mangler funksjonelle organer som kan koordinere den kapasiteten som til enhver tid er tilgjengelig, samt den kapasiteten som kan om-forvaltes når krisene rammer. 

Veronika Myrvang

<3 PEACE #LovePeace #LoveHumanity

Overbefolkningsfrykt eller frykter vi heten feilt oversatt i menneskeheten?

Hva skjer nå? Skremselspropaganda eller er det skyggefolket som drar i sine marionetter?

Når USA med Trump i spissen klargjør sitt strålingsarsenal og samtidig blottlegger slike alvorlige våpen for allmenheten, ja da kan man lure på om det er flere med potensproblemer i verdensbildet? 

Hvorfor skal man rydde opp i sine eskapader i all offentlighet? Klarer man ikke å kommunisere bedre enn dette? Er dette et maskulint problem i verden, om at den maskuline part ikke kan forsvare eller etablere enighet uten å overdrive? Finn dere kvinnfolk/mannfolk, og ett som helst kan holde utstyret på plass i anstendighetens navn uten å krenke noens ære. 

Det har seg slik at kvinner/ menn føler seg flaue over menn/ kvinner som tror de er sterke mens de blottlegger sine våpen. Det er IKKE SEXY! Det er et svakhetstegn og tegner ett taperbilde når man kommer opp i maktposisjon og vifter med sine potensielle muligheter til konsekvensarsenal. Prøv i stedet å være ett anstendig menneske som har moral og et verdisyn som gjenspeiles i de fleste mennesker. 

Vi kvinner/ menn begynner å bli lei av alfahannens/ alfahunnens primat skrik og trang til å erobre verden. Prøv nå å finne løsninger uten å skade andre! Er dere uintelligente, eller er dette en for vanskelig nøtt? Prøv heller å analysere de langsiktige konsekvensene av traumer, sorg, frykt og angst. Hva koster depresjoner samfunnet? Hva koster det for en fabrikk dersom arbeiderne blir sjokkskadet eller likegyldige? Finn ut hvor mye av produksjons-hastigheten som reduseres, for da finner du fort ut hva dette koster på kort eller lengre sikt. 

I en verden der vi har støttet oss lenge på papirpenger/ gjeldsbevis, må vi nå finne nye og bedre løsninger for de stadige «bivirkningene» som denne valuta krigføringen påfører oss. Det er på tide å sette ned ett utvalg som kan tenke ut nye positive og mer fremtidsrettede løsninger. Vi trenger ikke mer feighet. 

Vi trenger å se hverandre i hvitøyet for å kunne etablere tillit og stå på en felles plattform. 

Verdier

Alt for ofte blir budskapet borte i en mengde med støy. Vi tillater oss kanskje å la andre være vår publiseringskanal og bruker profesjonelle aktører til å dekke over den tidsnød vi ellers har i vårt liv. Hva som er det ekte jeg-et, og hva som er markedsførings-pakken, blir noen ganger en utydelig sak. Er det blitt slik at vi har valgt bort vår egen identitet og tillatt andre å definere vårt merkevarebidrag?

Det er trist å lete opp og ned etter legitime profiler (her referert til Instagram mfl.) for å finne ekte mennesker som selv tar ansvaret for sin egen tilstedeværelse. For min del er det uinteressant i det øyeblikket man oppdager denne genuine latskapen til å outsourche sin egen identitet. Er mennesket så overfladisk i sin leten etter inntekt? Man skal ære de menneskene som selv tar ansvaret for sitt eget ettermæle og som ikke lar andre diktere en merkevarepakke. En slik pakke som selges som mulig inntektsgivende jobb for personer og roboter, som kan vedlikeholde en slik profil eller mange likelydende profiler med noenlunde likt innhold, men med ulike publiseringstidspunkter. Denne falskheten blir fort uinteressant og man slutter fort å følge slike profiler, dersom man ikke ser komikken i hvordan individet blir blottlagt i tide og utide.

Det er helt tydelig at enkelte kjente mennesker kanskje burde rydde opp i sine profiler og bruke mer tid på å evaluere verdien av å prostituere sin identitet på sosiale medier. Det viktigste verktøyet vil nok være det å erkjenne hva som ligger igjen på nettet etter sin død, og om dette er en historisk verdi for ettertiden.

Hvem er du, og hvordan ville du ønsket å bli husket?

Etter selv å ha lest igjennom en del profiler, faller morsinstinktet i mitt hjerte. Det er tydelig noen mennesker som forveksler at med sin hyppige tilstedeværelse betyr dette at du blir oftere likt. Dette er ikke en sannhet, men en problemstilling som rent psykologisk kan føre til aversjon. Du har lite å tjene på hyppig tilstedeværelse, dersom de samme individene oppfatter det du skriver som masing, eller at det du leverer er repetisjon av gammel kunnskap. Terping kan fungere dersom man leser til eksamen, eller forholder seg til de kunnskapsfaktorer som er statiske. Spørsmålet er om individer ønsker å bli oppfattet som et objekt som ikke er i endring?

Det som man ser at man tjener på, er om man kan få frem sine verdier på en slik måte at likesinnede lettere kan finne deg, eller at man med gode verdier kan overtale andre til å bli tydeligere på seg selv. Det er uinteressant å overforbruket andre menneskers tidsbruk, men man kan forstå at det av og til er vanskelig å treffe sin målgruppe og at man derfor bruker metoden ‘prøv’ og ‘feil’, helt til man treffer eller vinner sitt publikum.

Kanskje kan det være en idé å bare være modig?

Hvorfor ikke ta direkte kontakt og spørre sitt publikum om man treffer med sitt budskap, eller om man bør forandre sin merkevarepakke?

Det enkleste er i de fleste tilfeller det beste. Med tidsklemmen kan det være av større verdi å være litt gjerrig med sin tilstedeværelse. Heller komme ut med noe man tror eller føler har verdi for sine følgere. Kreative bidrag og kunnskap, er i de fleste tilfeller noe som er høyt skattet. Kanskje det er her det ligger? Finn din egen stil og ikke selg deg ut til aktører som tynner ut din egen identitet. Det som er ekte har faktisk større verdi enn de mange kopiene som fyller mainstream. Kjenn din verdi og brand deg selv med verdier som definere deg selv og ikke hva du tror andre forventer av deg selv. Husk, du er selv din egen læremester!

Fremtidsrettet samfunn

Hva skal til for å leve ett godt liv? 

Er det slik at vi, sett i lys av samfunnsutviklingen i verden, skal basere oss på virksomhet som er skadelig for vårt DNA, helse og miljø? 

Slik man ser utviklingen i samfunnet, basert på det paradigmeskiftet som kom etter oljen og som brakte med seg ulike muligheter til nyvinninger og produksjonsmetoder, er dette ikke uten helseskadelige effekter. I kjent stil har det på folkemunne blitt referert til at, skal man leve i et sivilisert samfunn vil det alltid være en negativ bakside og at denne baksiden beklageligvis stjeler livskvalitet og helsekvalitet. 

Hvordan kan vi forsvare en slik samfunnsutvikling som, på tross av sine endringer har gjort det lettere å leve, også skaper stor usikkerhet med henblikk på de langsiktige effektene som kan måles over flere generasjoners levealder? Når vi ser at sykehusene fylles opp med individer med helsestatus, som man tidligere ikke kjente til, og som med stor sannsynlighet kom etter oljens inntog i produksjonen, her skal man ikke se bort fra alle nye kombinasjoner av kjemiske sammensetninger som brukes i kontakt med vårt miljø og vår helse, så må man igjen spørre seg om det er nyttig å slippe til mer lidelse som man vet disse artiklene medfører? Hvorfor tillater vi ett samfunn som helt tydelig har en bakside som man ikke kjenner ringvirkningene til og de langsiktige konsekvensene? 

Vil vi en gang i fremtiden se mennesker som har utviklet seg i en slik grad at de uten å ta skade av det, kan drikke ren olje? Vil vi noen gang se at det som har en bivirkning som skader vår helse i dag, en gang blir helsefremmende på individnivå? Det er slik at man i lengre tid har valgt å ignorere den lidelsen individer må gjennomgå på det personlige plan, til fordel for den helhetlige samfunnsutviklingen. Er det slik at det er greit å ofre mennesker til dårligere helse, dersom eksempelvis transportsektoren kan levere varer raskere, eller er det slik at det finnes aktører som tar ansvar også for å fjerne denne negative trenden vi ser innenfor helse, miljø og det langsiktige konsekvens bidraget til jord, vann, luft, flora, fauna lokalt og globalt?

Det man som borger krever å se i utviklingen, er hvordan man skal planlegge fremtiden ved å erstatte helse- og miljø-farlige faktorer og støtte tiltak som etablerer økt livskvalitet og gir en tryggere DNA forvaltning lokalt og globalt. Det kan ikke være slik at i epoker med lavere tilgang på innovative løsninger, at vi fortsatt skal tillate en utvikling, som er skadelig eller skaper hindringer for individer på en slik måte at de ikke kan leve likeverdig og fritt som resten av befolkningen. Det man bør løfte inn på dagsordenen er hvordan man kan nå målet med et trygt miljø, som stimulerer frem bedre helse og en friskere befolkning. 

Sett fra individperspektiv er det vanskelig å forstå hvordan man kan forsvare at myndigheter, politikere(med tilgang på dokumenter og forskning) ikke setter på bremsene i det øyeblikket man ser at dagens forvaltningsmåte er et tapsprosjekt. Her har man mange muligheter til å rydde opp i egne styringsmetoder, samt endre forvaltningsorganet til å bli tydeligere på at mennesket «i» samfunnet har verdi og at samfunnet som konsekvens(samfunnet «i» mennesket) må endres for at vi skal få en fremtid der vi minimaliserer menneskelig lidelse på individnivå. Vi kan ikke med samvittighet forsvare en samfunnsutvikling som aksepterer at vi gir tilgang til materialistiske effekter som er skadelig for samfunnet. 

I de fleste tilfeller handler dette om å forstå ansvaret som ligger i å være en ansvarlig forvalter og tenkte langsiktig. Derfor er det viktig å holde fokus på de faktorene som skaper problemer og finne løsninger på disse problemene. Vi kan ikke med god samvittighet tenke at det er positivt med negative bivirkninger, men søke løsninger for å forhindre disse på minimalt nivå. Det er et faktum at det aldri er hyggelig å være den som blir ofret eller utelatt når samfunnet blir planlagt. Her har man mulighet til å bruke mer energi på å søke årsaker og inkludere flere individgrupper når man skal lytte. Kort oppsummert blir vi aldri sterkere som samfunn enn vårt svakeste ledd!

Kampen om vår oppmerksomhet

Siden 2007 har det vært en pågående kamp om vår tid. Det å kunne sitte stille foran en skjerm i timevis, mens vi scroller gjennom den virtuelle sosiale verdenen. Det viktigste spørsmålet et hvert individ bør spørre seg selv om, er det virkelig av verdi det vi ser på? Eller kaster vi bort verdifull tid på informasjon som ikke er nyttig for oss? 

Sosiale medier tillater aktiviteter fra ulike aktører og blander sammen profesjonell aktør på private kontoer, og kontoer som i verste fall er en falsk kopi av en legitim offentlig person eller bedrift. 

Hvordan kvalitetsikrer man en informasjonsflyt på sosiale medier, der man tydelig kan skille mellom profesjonelle aktører og andre aktører som flyter på allerede publisert informasjon? Som forbruker, publikum samt bruker, bør man kunne vite med sikkerhet i hvilken grad den informasjonen som publiseres er pålitelig og nyttig. 

I dag fremstår sosiale medier som en grøt med riskorn som dupper side og side, helt uten å være kategorisert med type informasjon. Fremtiden ligger i å kunne disponere egen tidsbruk på mest mulig nyttig måte, og da må ikke sosiale medier leke informasjonsbedrift, men være en aktør som tar sin leveringsplikt mer seriøst, enn det som tilbys i dag. Som kunde, bruker eller formidler, bør man kunne stille sosiale medier ett tydeligere og sterkere ansvar til å rydde opp i det tilbudet som tilbys. Her er det viktig at den informasjonen som kommer fra ulike aktører, også merkes på riktig måte. Vi må kunne vite om den informasjonen som tilbys, også er relevant og trygg til å kunne formidles videre. 

For å løse dette problemet, kunne det derfor være en god idé å etablere lagvise nivåer, etter typen informasjonskilder som tilbys. Det er viktig å merke informasjonen, slik at individet kan vite opphavet til denne. 

I dag er det mer eller mindre en raus kunstnerisk presentasjon av noe som kan kalles reprodusert og resirkulert informasjon. Her ser man at seriøse aktører blir gjengitt, men ikke i sin helhet, og kan derfor miste sin integritet, når deres sitater eller skriftlige verker blir omfortalt og presentert i en kreativ og ny form. Det kan ikke være hyggelig å møte egne sitater på en slik måte, at man selv blir satt inn i en ny kontekst, eller misbruk? For den vanlige brukeren som i løpet av et normalt hverdagsliv, vil kanskje tro at dette er et legitimt utsagn og av mangel på tid, vil man kanskje ikke søke dypere kunnskap om individet? 

På godt og vondt er dette en ny type misbruk, som man nå ser brukes radikalt etter de nye sosiale medienes oppblomstring. Den som mister seg selv ute på nettet og som ikke har en stiv økonomi til å publisere aktivt og nytt innhold, som igjen viser individets sanne jeg, har tapt sin egen identitet både lokalt og internasjonalt. Ut av dette ser man nå behovet for å stille et overordnet ansvar til sosiale medier, for at de aktivt gjør tiltak for å kvalitetssikre innholdet som de tillater publisert og finner metoder for fangst eller gjenkallelse av informasjon som noen en gang har mistet. En stor jobb, som godt er mulig dersom man er villig til å utvikle aktive styringssystemer, som kan fungere som moderator og kontrollorgan for informasjonspublisering på nett. 

Vi er mange mennesker som daglig bruker internett, og da ser man nytten i å ha ryddige prosesser. Det første som kanskje kunne vært tatt tak i, er en sikker ID for internettbrukeren, En som gir samtykke til å registrere seg i ulike medier og tilbud. Slik at man i en nettkatalog, alltid kan vite hvor man er registrert og hvilke tilbud man bruker på nettet. På denne måten kan en sikker nett ID fjerne en del av den ulovlige virksomheten som ligger under overflaten, og som skjuler seg bak falske kontoer og identiteter?!

Ett åpent samfunn fordrer også gjensidig tillit, og da må vi som verdenssamfunn også finne metoder som tillater at et slikt verdenssamfunn kan utvikle seg. Vi er på nettet ett folk og én verden, og de fleste av oss er interessert i å øke egen og andres livskvalitet. Derfor kan man bruke dette til å stimulere frem viljen til å utvikle et slikt samfunn, med mekanismer som sparer tidsbruken samt gir oss lettere tilgang til den riktige informasjonen som vi er på jakt etter. 

Dette er den veien som det føles er mest naturlig å legge til rette for, og vil kanskje på sikt skape et enda bedre samfunn?!

Qui tacet consentire videtur...

..."Den som tier, (han) samtykker."

Hvor mange bruker tiden sin på å følge med på valgkamp og debatter? I følge mediebildet er politikerne mest opptatt av å framsnakke sin egen politikk og helst lukke øynene for at politiske partier nesten snakker om det samme, bare i en litt annen nyanse. Er det slik at man i 2017 står så veldig langt fra hverandre, hva angår politiske løsninger? 

De fleste politikere må uansett forholde seg til det rammeverket som norsk økonomi gir til å finansiere sine egne politiske løsninger. Det man bør være kritisk til, er hvordan man kan gå til valg på konkrete løsninger, med dato for ferdigstillelse, for så å omfordele midlene inn i andre politiske formål? For den vanlige borger i gata er det uforståelig hvorfor man igjen må vente, før det som var lovet kanskje igjen kan etableres en gang i fremtiden. Rent politisk kan vi syntes at dette ligner på en følelse av ran og svindel.

Når det først er etablert en forståelse som det har vært en politisk enighet om, hvordan kan man da endre spillereglene etter enighet? Hvem er det som tillater seg slik makt til å overstyre livskvaliteten til borgere i et gitt geografisk område, for så i neste omgang "å rane" disse midlene inn i nye prosjekter og til andre områder? Det synes å være en urettferdig kamp om midler, når tilbudet i utgangspunktet skulle vært tilstede.

Er det slik at pave Bonifatius VIIIs valgspråk kan gi gjenklang i norske maktkorridorer under valgkampen?

Når man etablerer retningslinjer, vedtekter og en plan, så er det forutsigbarhet man er ute etter som borger og som medlem i et samfunn. Når noen overprøver og skaper utrygghet, vil man som borger miste tillit til sine politikere som hadde ansvaret med å få på plass avtalte politiske løsninger. Det er ikke lengre rom i samfunnet for å bruke mer tid på å mase seg seg frem til 'tilbud og tjenester'. I utgangspunktet er det politikerne som har ansvaret for å etablere likeverdig løsninger over hele landet.

Det kan virke som at noen kan snike seg frempå i køen, der stillheten råder.

Er det slik at befolkningen resignerer? At de heller bruker sin livskvalitet og sin tid på andre områder, enn å følge opp saker som ville skapt et bedre fellesskap for alle? Når individer bruker sin fritid for å jobbe gratis for politiske partier, oppdager at midler som er vunnet frem til eget geografisk område, blir omfordelt eller satt på vent, skaper dette ikke umiddelbar en følelse av tilhørighet og tillit.

De fleste av oss har et realistisk forhold til vår omverden og tiden som er dyrebar, skal ikke brukes på svik, eller til "å kaste blår i øynene på folk!!


Ja, man kan tie, men da er det helst fordi man ikke ønsker å involvere seg i uredelighet.

Elsk din neste ...

...som deg selv!

Etter å ha lest og fulgt med i nyhetsbildet over flere år, er det mange spørsmål som dukker opp om temperaturen i verden. Da snakker vi ikke om klimaendringer eller vær forandringer, men det faktum om hvilken status nestekjærligheten har nå. Temperaturen mellom ulike folkegrupper er høy og det samme kan sies mellom land. Media øker sin fokus og sin hyppighet med oppfølgende artikler om konflikter som er pågående. Det skrives lite om hvilken løsninger som er fremmet og hvordan de ulike partene kan finne sammen i enighet. Kan media sitt søkelys og dyneløfting føre til en ytterligere forverring, eller er de bare et kalkulert verktøy i en prosess som handler om kontrollert depopulasjon pga. ressursknapphet? Eller kanskje blir media brukt i en ny runde med våpen som skal ut til et marked som er kontrollert, av de som igangsetter konflikter?

Det finnes mye stygt i verden og det styggeste er vold og misbruk av andre til å oppnå egen vinning. Hvordan skal man klare å komme ut av denne voldsspiralen? Det virker ikke som at noen har lært av den tidligere historien. Hjemme i sitt eget land frontes det gode holdninger, mens det i utlandet ligger mørkere holdninger å dulmer under forretninger og salg. Hvordan kan man akseptere at det frontes en type holdninger ut til sin egen befolkning, mens man på grunn av økonomisk gevinst og fortjeneste, kan tie om sin medvirkning til konflikter ute i verdensbildet?

Blodet drypper på alle som kjenner til sannheten! Når du har kjennskap til det som skjer uten å gripe inn i dette, er du like medskyldig i dette skjer. Historien har gjentatt seg fordi vi har latt historien gjenta seg. Vi kommer ikke videre som menneskerase dersom vi ikke tar lærdom i dette. Vi må øke vår kognitive forståelse til at vi må endre fremgangsmåte, dersom vi ønsker et annet resultat. Det kan være en vond lærdom. Uten å akseptere at det som tidligere er gjort, som feil, vil vi ikke kunne stoppe voldsspiralen som eksalererer til krigshandlinger og borgerkrig.

Den eneste løsninger er å se på hva som er årsaken til at konflikter oppstår, og finne gode arenaer til dialog og løsninger. Det første som må skje, er å gripe tak i de ulike partene og finne en felles fremtid for dem alle. Hva må til for at vi kan enes om at vold ikke er den rette veien å gå?

En ting som er sikkert, og det er den menneskelige svakheten som 'frykt for egen eksistens' og 'sin egen families ve og vel'. Når vi står i en situasjon der man lager kategoriske skiller mellom folk, og folk må ta velget mellom ulike gruppers tilhørighet, så får man ambivalens i samfunnet. Det oppstår en ustabil situasjon, helt til de involverte har valgt side, og kan ha en dialog basert på sitt vedtatte ideologiske og politiske ståsted. I all enkelhet føler mennesket seg truet, når man ikke kan dekke sine basale behov. Dersom vi kan trygge mennesker, og si at vi sammen skal finne gode løsninger, jobber man konstruktivt mot et perspektiv som de fleste kan enes om. Det er viktig å ikke utestenge parter, selv om de kan stå langt fra hverandre i sin forståelse av hvilket verdensbilde de ønsker å samhandle med. Det som er viktig, er å finne nøytrale parter som kan være formidlere og hjelpe til med å sette sammen en løsning. Alle må være villig til å tape noe, for å opprette en ro eller en balanse. Det tar lang tid å endre noe til det bedre, men samtidig må alle kunne være lydhøre og respektere hverandre for de ulike meningene som man kan ha.

Det er ikke alltid slik at vi ikke forstår hverandre, men det kan noen ganger være et faktum at man ikke har tenkt en tanke før nå, eller erfart et nytt standpunkt eller satt seg inn i en sak. Det betyr ikke i seg selv at man er uenig, men at man faktisk ikke visste mer enn det man selv hadde erfart, og at ny innsikt skaper mer informasjon som skal måles opp mot eget verdensbildet, samt øke bevisstheten om en sak eller et standpunkt. Vi må alle vokse mentalt hele livet, og har selv ansvaret for ikke å virke fordømmende, men være åpen for nye måter å tenke på. Er vi i utgangspunktet kategorisk, eller tenker svart eller hvitt, så kan vi gå glipp av de muligheten som ligger i å øke vår forståelse for hverandre. I veldig mange tilfeller er det faktisk snakk om en liten nyanseforskjell som kan være forskjellen mellom et ja, eller ett nei. Her må vi bli flinkere til å lytte, og bli sikre på at vi ikke er 'sulten' eller utålmodig når vi skal bestemme oss om en sak.

Det er menneskelig å feile, men den største synden ligger kanskje i at vi har gjennomtenkt en sak, for så å møte opp til en diskusjon med fastlåste meninger. Da går vi glipp av at utvikling handler om at vi samspiller med hverandre, og at det er gjennom aktiv samhandling at læreprosessen utvikler vårt bilde av verden og vår felles forståelse for hverandre. Stenger vi folk ute fra en diskusjon, så har vi i utgangspunktet besluttet at vi ikke er villig til å lære mer om hverandre, eller dra felles lærdom av prosessen.

Skal verden bli en bedre plass, må vi åpne opp for hverandres innspill, samt ikke være redde for å innrømme at vi har svake og sterke sider som skaper dissonans i våre oppfatninger eller våre holdninger.

Når vi nå ser utviklingen i Venezuela, så bør vi alle våkne brutalt i alarmberedskap, og sikre at dette ikke utvikler seg i samme retning som eksempelvis Syria. Det er nå eller aldri at vi kan bygge bro og skape nye løsninger, som ikke innbefatter vold eller ytterliggående krigshandlinger. Derfor er det viktig at alle myndigheter tar ansvar og legger tilrette for å gi en klar melding om at de står klar til å hjelpe med gode arenaer for konfliktløsninger og dialog med hjelpere som kan bidra som formidlere i en betent situasjon. Det handler om å redde menneskeliv, og det handler om å åpne øynene for at slike alvorlige konflikter rammer uskyldige menneskeliv, barn som voksne. Vi har ingen tid å miste, de som kan bidra med noe bør umiddelbart ta fatt på de områdene som de har tilgang til, for å yte hjelp. En gang er det oss som trenger hjelp, og en gang er det dem. Det handler til sist om å vite sin besøkelsestid i verden og være den som 'elsker sin neste som seg selv'. Spørsmålet du selv må stille deg er dette "hvor høyt elsker du deg selv?"

#LovePeace #LoveHumanity <3PEACE

Veronika Myrvang

--. ..--- -----

Verden mangler tydelig lederskap er en sannhet med modifikasjoner.

Verden trenger foraer, plattformer, areaner og møteplasser for å utveksle ideer til samarbeid og vennskap. Spørsmålet er hvordan man skal klare å gjøre dette uten at noen parter føler seg overkjørt, eller neglisjert. I vår iver etter å jobbe raskt og effektivt, kan man lett glemme at ikke alle er fostret opp under samme kulturelle påvirkning og muligheter. Vi har ikke lyst til å fremstå som uhøflige og heller ikke for nøytrale. Når vi nå i 2017 ser på den virkeligheten som omslutter oss, og hvor viktig god kommunikasjon er for å kunne lykkes, er det viktigste målet å trygge hverandres plass i verdensbildet. Vi har store reelle problemstillinger som må løses for at vi alle kan leve sammen i en fredelig sameksistens. I grove trekk handler dette om resursforvaltning og hvordan vi skal forvalte tilgangen til de resurser som ligger på hvert lands geografiske område. Faktum er at vi har ulike resurser og tilgang til resurser, selv om vi nå i nåtid og fremover vil har økende behov for resurser som ikke ligger på eget område.

Hvordan skal vi fordele rettferdig?

De som har store landområder, gunstig klima og værforhold, har bedre mulighet til å dyrke mat utendørs, enn de som lever i kaldere og mer ustabile soner. Ut over konkrete behov for matsikkerhet kommer energi, bolig, helse, transport og sysselsetting mv. Hvert land vil alltid ha en ulik tilnærming til dette basert på de muligheter som er lokalt tilstede og hvordan dette blir regulert.

Det har alltid vært konflikter og uenigheter som har ført til endringer av verdensbildet. Spørsmålet er om verden har lært?

Når statsledere fremstår som forvaltere, er det mange menneskeliv de forvalter og hvilket nivå av livskvalitet de er villig til å gi til sine borgere. Sannheten er, for at samfunn skal fungere må man samhandle over landegrensene. Dette gjøres det i stor grad i dag, men ikke uten konflikter og misforståelser.

Har vi i nåtid lært at parter ikke kan få en fredelig løsning med makt, men at man kan risikere gjengjeldelse i samme styrkeforhold tilbake for hver handling? Hva om man snur dette om til positive samhandling og at for hver gode handling, kan man forvente en likelydende positiv handling tilbake? Ville ikke en slik verden blitt tryggere og skapt fundamentet for å utvikle menneskerasen som helhet?

Det vi nå ser gjennom eksempelvis G20, er at vi kan snakke sammen og stake ut en felles visjon som kan bli en global bærebjelke for kommende generasjoner. For å få dette til må man ikke låse seg fast i en gammel problemorientert måte å tenke på, men endre kognitivt hvordan man ønsker verdensbildet skal se ut ved å tenke løsningsorientert. I det øyeblikket man ser en verden full av løsninger, vil verden bli full av muligheter og velvilje. Sammen kan vi alle skape en produktiv og konstruktiv fremtid, dersom viljen er tilstede. For til syvende og sist er det vår egen vilje til forandring som må forankres.

Der det er en vilje, er det en vei!

Finner du den?

Valgmuligheter

eller ... ?

Nok en gang går vi til valgurnene i år. Enda en gang er det politiske landskapet så innfløkt i floker at det meste ser ut til å floke seg til, enda en gang. Denne gangen må man ned på det personlig planet for å formidle hvor innfløkt og vanskelig politikk kan gjennomføres.

Hvorfor må barn ha gym i et lokale som de færreste voksne ville satt sin fot i? Der fragmenter av gummipartikler farger veggen flere meter opp med skitt. Hva puster disse barna inn? I stedet for å stoppe bruken av dette lokalet til gymundervisning, må barn bruke støvmaske for å beskytte seg selv og sin egen helse. Hvor er foreldrene, barnevernet, barneombudet, mobbeombudet, statsministeren, kommuneoverlegen, fylkeslegen mv.? Alle ser dette overgrepet, men ingen gjør noe med det. De er alle like ansvarlige for de barna som får forringet sin helse.

I kortene ligger det at det kommer en gymsal, dersom kommunen klarer å få pengene til et ferdigstilt prosjekt. Vi glemmer ikke at det ble lovet fra høyeste hold at denne gymsalen nå skulle komme på plass, men det var vel før man tenkte på å bygge luftslottet badeland i Tromsø?

Det er f...f. ufyselig å se barn som kvier seg til å dusje, eller unngår de å dusje? Hva gjør dette psykisk med barn?

Dette er bare én sak som fortsatt henger løst i luften, i og med at skolen var ferdig for 19 år siden.

En annen sak er manglende fokus på bygging av åpne møterom. Vi ser i avisa at selvmordstatistikken stiger og at flere tar sine liv. Hva med å gå igjennom de planskissene som var fundamentet for igangsetting av bygging av boliger i disse områdene? Hvor blir det av de funksjons byggene som skulle bygge bro? Alle samfunn trenger sine møteplasser, der man kan gjennomføre ulike aktiviteter. Det er et savn at man ikke har en god kafé som er åpen på søndager. Dette hadde nok kommet raskt på plass dersom man hadde et godt bydelshus, med de funksjoner man forventer at et slikt bydelshus skal inneholde.

En annen ting som er enda viktigere og det er sikring av trygg skolevei. Hvorfor er ikke skoleveiene gjennomført og bygd? Det er trist at barn allerede har vokst opp og er blitt voksne, uten at det som var forespeilet er blitt gjennomført. Hvor lenge skal folk i et område vente på at skisserte planer blir ferdigstilt? Kan de som planlegger reguleringsplaner anta en tidshorisont fra områder blir startet med byggeaktivitet, til dette området er ferdigstilt? Det er trasig å se at planer som allerede er ferdige blir brukt som politisk debatt og at man stimulerer frem konflikter mellom befolkningen i ulike arealplan områder. Man setter folk opp mot hverandre lokalt i kommunen. Ut fra dette perspektivet skal man gå til valgurnene og tippe seg frem til hvem som utgjør den mest positive forandringen for folks hverdag.

Det er dårlig økonomisk planlegging når skoler flytter midler fra skolemateriell/ bøker til vikarlønninger. Hvordan er det med status på denne gymsalen?

Det ble brukt utallige millioner på planleggingsstadiet  for å arrangere et OL som befolkningen ikke ville ha,... før de på forhånd lovte idretts anleggene var på plass. Til nå ser vi lite til ishockeyhallen, friidrettsbanen, gymsalen og svømmehallen som var planlagt lokalt på Storelva, Kvaløya. Vi ser heller ikke hvor møtelokalet til en ungdomsklubb er planlagt, men de ligger inni planene av en ny funksjonell gymsal, som visstnok skal være klar til bruk i 2018. Stemmer dette?

Nei, nok en gang blir denne saken misbrukt som en politisk sak. Det er småpenger som blir satt av til Kvaløya ...som er på størrelsen med en by, hva angår folketallet. Da skal man også forvente at man har likeverdige tilbud og tjenester ut til sin befolkning. Det meste har over mange år blitt sentralisert til Tromsøya. Når bompengeordningen blir igangsatt, blir nok flere mer miljøbevisste og ønsker flere tilbud og tjenester lokalt. For befolkningen skal kunne gå eller sykle til sine respektive anlegg og sitt nærmiljø. Så lenge det ikke etableres gode nok tilbud lokalt, må foreldrene som velger å kjøre sine barn, måtte betale en god pris for barnas aktivitetstilbud.

Det handler ikke om valgmuligheter, når tilbudene ikke er tilgjengelig i lokalmiljøet og man må kjøre, eller ta buss, for å komme til områder der disse finnes.

Skal Tromsø bli miljøvennlig, må aktiviteter og tilbud flyttes ut av bysonen, slik at alle byens borgere/ innbyggere kan ha en stressfri hverdag og investere tiden til forpleining av familielivet kontra transport.

Hvorfor er ikke dette diskutert på partiprogrammet?

Fokus på virkeligheten

eller viljen til å leve i fortiden...

Ingen mennesker kan lese en hvilken som helst avis fra et hvilken som helst land, uten å se at den er gjennomsyret med holdninger og manipulerende virkemidler, som rettes som et redskap for å påvirke individers holdninger, forståelse og oppfatning.

Det ligger mye mental frustrasjon når man leser igjen og igjen opptakten til å konstruere nye problemer og nye konflikter. Det er nesten som at mediene går i fortropp for å så splid og lage nye markeder, der andre skal komme med nye løsninger. Hvor mange føler ikke at det er slitsomt å ta inn så mange problemstillinger og så lite løsningsorienterte forslag?

Psykologien har kommet mer og mer inn som verktøy til å kontrollere våre tanker og føleleser. Fra tidenes morgen har vi brukt religion, lover og kotyme etc. som mekanismer for å utøve kontroll i samfunnet. Nå er det de virkemidlene som legges inn i mediene og SOME.

Spørsmålet som bør stilles er om menneske i samfunnet kan begynne å stille mediene til ansvar for påførte traumer og fremprovoserte konflikter som river samfunn i stykker?

Ignora vår nye folkesykdom

eller helbredelse og evig liv?

Hvis ditt liv kun er et eksperiment for å tilfredsstille en tredjepart, hva ville du da si? Ville du akseptert at livet du lever er en informasjons bit av livet her på jorden, med kunnskap om hvilke mekanismer som denne planeten virker inn på ditt DNA? Hvert menneske er unikt og hvert liv leves tilnærmet unikt. Vi tar alle våre egne valg, tror vi? Sannheten er at vi er brikker som blir immatrikulert inn i et allerede ferdig konstruert samfunn, der små endringer kalles for nye politiske løsninger som er forhandlet og argumentert frem. Utenfor dette hele, er det andre som har større innflytelse og som gir tommelen opp eller ned. Hvem er lille du i dette store hele?

Hver dag starter i et allerede organisert samfunn. Søppelmannen kommer til gitte tidspunkter og henter dine etterlatenskaper i søppelboksen. Postmannen går sine faste ruter og varehandlene får sine varer etter en gitt likning basert på data analysert av en kjøpmann eller en logistikk ingeniør. Hvert ledd i samfunnet er opp gjennom tiden analysert og vurdert, dette for å spisse sin funksjon på best mulig måte. Selv du må stå opp til rett tid for å rekke å nå jobben i tide.

Vårt samfunn er hele tiden under utvikling, tror vi. Vi lever i alle fall i et håp om at neste dag alltid skal bli bedre enn den forrige dagen og at vi uansett skal leve hver dag på best mulig måte. Vi er alle lykkejegere på leting etter lykken. De fleste ser verden ganske så uavhengig av sin sidemann. Vi har alle vår egen kameralinse som vi selv justerer etter våre behov, samt de muligheter som er tilgjengelige for oss.

Nå lurer kanskje du som leser dette hva alt dette pratet skal bunne ut i, og om jeg skal røpe personlige hemmeligheter eller kanskje rett og slett bare kjede deg ihjel. All ære til deg som fortsatt leser og er nysgjerrig. Vel, saken er at vi alle søker etter å gjøre noe som er meningsbærende i livet, det å føle tilhørighet og fellesskap blant likemenn og likekvinner. Noen ganger er det slik at selv om man søker etter likesinnede, så oppdager vi at mennesker er blitt tids egoister. Tiden har stor verdi og menneskelivet er kort.

Når du befinner deg i et selskap, skulle du ikke ønske at det kun var de individene med dine interesser som var tilstede?

Det å oppdage nye sider av livet, nytt ubrutt kunnskaps felt, er skjulte skatter som kun du ser. Andre blir lykkelig over å bli sett og leve lykkelig på litt small talk. Hvor lenge hjernen blir mett av vær og vind, må være et talent som enkelte har. Eller stadig opptatt av hva andre har gjort, istedet for å vise til hva du har gjort.

Ære være de menneskene som balanserer og lykkes på alle plan. Dere har min dypeste respekt!
Saken er at gjennom livet så endrer man fokus på hva som er de viktige tingene i livet. Vi starter hardt med å ville føle og leve sterkest mulig. Etter hvert kan det hende at vi blir forsiktige og sitter igjen med å slikke våre fysiske og psykiske sår. Vi trenger tid nok til å dekke alle våre behov, og spesielt den tiden som skal helbrede oss og restituere oss.

Når man utsettes for ytre påvirkning i utvidet forstand, vil dette på en eller annen måte sette spor i oss. Noen ganger kan en interesse som er lystbetont, bli en for stor belastning for vår helse og at man deretter må gjøre gode og konstruktive valg. Hvis man mister tid, istedet for å oppleve at man får tid som er kvalitativ etter en positiv opplevelse, må man velge. Ønsker man kortvarig lykke, med dertil konsekvens, eller bør du da velge bort det som gjør deg lykkelig til fordel for kvalitativ tilstedeværelse på andre plan?

Vi er alle vår egen lykkes smed, men samtidig har vi alle ansvar for hverandre. Hva om vi kunne forstå hvordan vi påvirker hverandre og de mekanismene som kan endres, for å gjøre vår felles tilstedeværelse litt bedre? Noen ganger er det ikke så mye som kreves for at vi alle kan leve side om side på en god måte.

Saken som jeg prøver å nøste i, er det faktum at vi har utviklet et samfunn med store ringvirkninger og konsekvenser som berører mange mennesker på ulike måter. Noen ganger møter man på individer, politikere mv. som ikke har en reflektert måte å tenkte på. De er uerfaren i hvordan samfunnet er bygd opp og hvordan de ulike faktorene er implisert i hverandre, og menneskene i samfunnet.

Det skal så lite til for at vi alle kan ha det hyggelig...
Dette gjelder bare dersom vi alle forstår at vi må jobbe i samme retning, og at vi er villige til å endre oss. Våre egosentriske følelser kan ikke komme i mellom det å utvikle et godt samfunn?
Det er der alt ligger: hvordan vi velger å la ulike faktorer virke inn på oss, og hva vi selv velger å gjøre i de ulike situasjonene. En enkel løsning er alltid å trekke seg bort fra de situasjonene som stjeler energi. Det å alltid leve livet der man ikke taper sin livskvalitet på en slik måte at man kan risikere en brå død.

Neste trinn her er å forklare at vi kjenner veldig lite til alle konsekvenser eller virkninger som vi selv påfører oss med vår tilstedeværelse i samfunnet. Veldig mange av oss taper sin helse og blir syke av å være tvungen til oppholde seg i ett miljø som ikke er helsefremmende.

Spørsmålet er hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og hvilken tidshorisont man benytter når regnskapet skal vurderes.

Har vi hele datagrunnlaget?