Utenforskapet

Den siste tiden har jeg samlet informasjon angående romfolk og tiggere. Personlig skjønner jeg ennå ikke problemet. Ikke klarer jeg å skjønne at det finnes fordommer mot andre mennesker. Vi er alle født like og det som forundrer meg mest, er hvordan denne konstruerte ulikheten oppstod. Hvordan kan vi si at noen er annerledes? Er du mer annerledes enn alle andre? Maslows pyramide er den enkleste forklaringen på hvordan vi alle har samme behov. Hva vi trenger for å leve. Vi har alle våre fysiologiske behov. Vi kjenner alle sulten. Blir ikke du også sulten? Hva får deg til å tro at de mennesker som sitter på gata er mindre sulten enn deg? Går ikke du på jobb for å tjene til livets opphold og for å forsørge deg og dine? 

Hva om noen en dag sa at du skulle sitte i utenforskapet? Vi har ikke lengre behov for deg.

Hvordan ville du føle det om sjefen ga deg et oppsigelsesbrev i hånden, og du gikk stille ned gata mot NAV. Hva om NAV hadde blitt lagt ned som følge av strukturelle endringer i samfunnet? Hvordan ville du tatt det hvis det sosiale sikringsnettet var borte? Kanskje var du litt betrygget og gikk hjemover?

Vel hjemme inne i ditt varme hus fikk du tid til å tenke gjennom saken. Hvordan skulle du klare deg fremover? Kanskje hadde du oppsparte midler på en konto som du kunne leve av en liten stund, i hvert fall bruke dem forsiktig? Du kjenner gleden av at du har en liten trygghet i hverdagen og du klikker inn i nettbanken og ser med skrekk at noen har avslutta kontoen din. Den finnes ikke, og du taster kontonummeret hardere og hardere på PC-en. Samme melding kommer opp igjen og igjen. Hva gjør du mens svette-toktet tar deg? Du tenker selvfølgelig at dette må være en feil i banken, og i et lite øyeblikk er du lettet. Du tenker jo at det er jo bare å ringe banken, så er alt i orden. Du taster nummeret på mobilen. I andre enden svarer en hyggelig dame etter en liten stund venting. Du kjenner irritasjonen og forventningen om at du snart skal få tilgang til kontoen. Hei sier du, jeg har visst en feil på nettbanken min. Damen i andre enden ber om kontonummer og person nummeret. Du kan det og sier det raskt og uten bekymring. Brått stopper damen å snakke i andre enden. Vent litt sier hun, og så sier hun at hun må sjekke noe. Du hører luften dirre mellom dere, enda dere sitter i hver sin ende av telefonen. Hva skjer? Hva er det som skjer? Etter ett minutts ventetid er hun tilbake. Denne gangen er hun mindre hyggelig. Hun snerrer nesten og virker nesten irritert over at du hadde ringt henne. Akkurat som om det hele hadde vært en spøk! Denne brukeren eksisterer ikke. Person nr eksisterer ikke. Beklager, vi kan ikke hjelpe deg!

Du er stum, får ikke frem ett ord. Du sitter alene hjemme hos deg selv og du hørte nettopp noen i andre enden som sa at du ikke eksisterte. Snart kommer dine barn hjem fra skolen og din kone hjem fra jobben. Hva skal du si til dem? Hva er det som skjer? 

Nå ringer det på døra. Du spretter opp fra stolen og går for å lukke opp. Du får sjokk. Utenfor står det en politibil. Hva er det som skjer? Du rekker ikke å tenke flere tanker før mannen presenterer seg som namnsmannen og er her på vegne av banken. Husværet må umiddelbart fraflyttes da banken skal selge det. I sjokk og vantro hører du at din egen stemme går i fistel og du er ille berørt når du snakker nå. Du er tørr i halsen og får nesten ikke frem en lyd. Hvorfor? Er det eneste du får frem. Namsmannen begynner på nytt en tirade med hvem de kommer for og at huset skal selges. I bakgrunnen ser du en varebil. Hvorfor står den der? Du registrer i tåka at dette er leverandøren der de nye hvitevarene kom fra. Politimannen sier at han kan frivillig forlate huset, eller bli arrestert. I nummenhet og helt uten å ha tenkt igjennom får du det for deg at du må skjerme ungene, så du hiver på deg jakka og går ut av huset. Nøklene sier politimannen. Helt apatisk leverer du fra deg nøklene. Piffen har gått ut av deg. Du har ingen energi å gi ettersom du er lammet av sjokk. Hjernen nekter å fungere. Du tenker igjen og igjen, hva har jeg gjort? Hvordan kunne dette skjer? Men du finner ingen trøst eller hvile.

Du går mot skolen, der sitter barna utenfor og gråter. De er blitt mobbet. De vil ikke på skolen mere. Du som far kjenner kvalmen stige og en knute av smerte sitter i halsen. Du klarer nesten ikke si noen trøstende ord. Hele kroppen føles hoven og varm. Det er nesten som en intens feber som sprer seg. Aller helst vil du legge deg i fosterstilling til det hele er i orden igjen og alle misforståelser er ryddet opp i. For det hele må være en misforståelse? Du tar barna varsom inn i armkroken og trekker duften av dine barn inn. Du kjenner minner som strømmer på og tenker på hva dere spiste til middag igår. Du kjenner deg sterkere og tenker bare din kjære er her, så skal dere sammen få ordnet dette. Dere skritter mot bussen. På bussen innover mot sentrum har barna fått noe annet å tenke på. De smiler og tenker at de reiser jo innover mot sentrum og da får de sikkert en is, som de pleier. Du tenker igjennom siste timers hendelser og prøver å planlegge hvordan du skal fortelle din kjære hva som har skjedd og hvordan skåne barna mest. Du tenker på bankkontoen som ikke fungerer og åpner lommeboka for å se hvilke kontanter som er der. Du husker at du tok ut femtusen og det er nok til litt mer enn en is. Vel fremme i sentrum går du først med barna på en kafé. De får en is og du sier at de kan se en film i filmkroken mens du ordner noen ærender. Da har du minst en time på å få ryddet i misforståelsene.

Du småløper til politistasjonen og rett til skranken. Du forteller raskt ditt ærend og venter på at problemet skal bli løst på ett øyeblikk. Mannen bak skranken bøyer seg til siden og henter frem et skjema. Vennligst fyll ut dette. Skjemaet er langt og det er mange felter som må fylles ut. Du kikker på klokka og ser at det har gått tjue minutter. Du leverer det raskt til mannen i luka og stirrer forventningsfullt på han. Mannen er uttrykksløs og sier at forventet behandlingstid er tre uker. Så peker han på adressefeltet og sier at det må også fylles ut. Du forklarer mannen at du er kastet ut av huset på grunn av en misforståelse. Mannen ser litt nøyere på deg, mens han trykker person nr. inn i registeret. Jaha, sier han, du får komme tilbake hit i morgen. I morgen?, sier du hest. Hvor skal vi sove i natt? Mannen i skranken kikker over skjermen ett øyeblikk og sier at det finnes mange fine hoteller, hvis vi ikke kan sove hos familie eller venner. Du blir målløs. Går bakover noen skritt for så å trippe mot utgangen. Du er tom inni deg. Det akkurat som om verden holder på å sluke deg. Du kikker på klokka og ser at det er tretti minutter til du må hente ungene på kafeen. Du småløper mot kontoret, der din kone er.

Vel inne i gangen er det stille. Det er fredelig på en dirrende måte som du ikke helt skjønner. Du blir møtt med tårer av to ansatte. De sier det er så trist. Hva er trist sier du høyere enn forventet. At vi er blitt kastet ut av huset vårt? Hvordan vet de det? Du skimter sjefen komme mot deg og som sier stille. Beklager, og kondolerer. Du har vår dypeste medfølelse. Du måper. Hva? Er alt du får ut. Sjefen spør om du kommer rett fra sykehuset. Du kjenner at beina springer uten at du har bedt om at de skal løpe. Du springer det raskeste du kan mot sykehuset. Fremme er du så andpusten at du ikke klarer å snakke. Øynene er fulle av gråt og en intens angst sprer seg. Du kjenner hjertet som et verkende sår. Inne strener du rett mot infoluka og sier navnet på din kjære. Mannen bak ser ikke engang opp fra pc-en mens han repliserer at hun ligger på kjølerommet i sykehusets kjeller. Du kan ta heisen der, ned til henne. Nå raser verden utenfor. Igjen løper beina uten din vilje. Du trykker hardt på heisknappen, og nede er det å løpe mot avdelingen. 

Det sitter en vakt i luka, og fort sier du hvem du er. Mannen sier at du må vente til det kommer en som kan følge deg inn. Du venter, kikker på klokka. Det er femten minutter igjen. Du tenker at barna burde vært her, men det får bare være. Det kommer en dame som spør om hun skal få sykehuspresten til å følge deg inn. Du sier det går greit. Inne i kjølerommet, foran din kjære, strømmer tårene. Du ser henne gjennom ett slør av tårer. Damen spør om du har fått vite hva som skjedde. Du sier nei. Damen spør om presten har kontaktet deg. Du svarer nei. Du setter deg på huk inn mot den døde og klamme kroppen. Det er din kone og hun er død. Damen kikker i et dokument og forteller at hun døde etter ett fall på vei til jobben. Samtidig beklaget hun at på grunn av plassmangel har sykehuset satt henne direkte på kjøla. Damen spør om hun skal begraves eller kremeres. De trenger å få henne til et begravelsesbyrå så raskt som mulig. Gjennom tåka sier du automatisk at dere hadde snakket om kremasjon. Damen noterer. Da sender jeg henne til og så kom navnet på et begravelsesbyrå som kremerer folk. De kan ordne henne pen, hvis det er noen barn som ønsker å ta farvel.  Ja, sier du hest. Det er to barn som vil ta farvel. Da ser du raskt på klokka. Det er kun to minutter igjen til filmen er ferdig. Du reiser deg og sier at du må hente barna, og løper raskt ut i friskluft.

Alt er grått, verden er grå. Det finnes ingen farger. Så kommer fargene tilbake. De blir slynget mot deg og ditt siste minne fra gårsdagen om din kjære og frokosten spilles på re-play. Du praier en drosje og sier raskt navnet på kafeen og kjører. Fremme har du tørket tårene og tar på deg den barske pappa looken. Barna må ennå ikke få vite. Inne på kafeen er det voksne som sitter på huk og prater med dine barn. Hvor er mammaen din? Du stiller deg opp bak damen og prøver på et tappert smil. Jeg er pappaen. Ungene skyter blikket sitt mot deg og utbryter pappa, mens de stormer mot deg. Å ungene mine. Du tar barna med deg og går ut. Først leter du etter de rette ordene, så leter du etter den rette plassen. Hvor skal vi gjøre av oss? Vi kjenner ingen i dette landet. Vi har ingen gjenlevende slekt eller venner. Alle er døde. Huset var kjøpt for 2 måneder siden. De hadde ikke hilst på lærerne en gang. Jobben var en freelancer jobb. Konen jobbet ikke direkte sammen med noen. Hvem kjente dem?

Du bestemmer deg for å søke tilflukt på Bymisjonen. Der kan alle komme. Ungene tegner og får litt mat og du en kopp kaffe. Du sitter stille. Får en tenkepause. 

Tenk om dette var årsaken til at du nå setter deg på gata med en tiggerkopp?