Utenforskapet

Den siste tiden har jeg samlet informasjon angående romfolk og tiggere. Personlig skjønner jeg ennå ikke problemet. Ikke klarer jeg å skjønne at det finnes fordommer mot andre mennesker. Vi er alle født like og det som forundrer meg mest, er hvordan denne konstruerte ulikheten oppstod. Hvordan kan vi si at noen er annerledes? Er du mer annerledes enn alle andre? Maslows pyramide er den enkleste forklaringen på hvordan vi alle har samme behov. Hva vi trenger for å leve. Vi har alle våre fysiologiske behov. Vi kjenner alle sulten. Blir ikke du også sulten? Hva får deg til å tro at de mennesker som sitter på gata er mindre sulten enn deg? Går ikke du på jobb for å tjene til livets opphold og for å forsørge deg og dine? 

Hva om noen en dag sa at du skulle sitte i utenforskapet? Vi har ikke lengre behov for deg.

Hvordan ville du føle det om sjefen ga deg et oppsigelsesbrev i hånden, og du gikk stille ned gata mot NAV. Hva om NAV hadde blitt lagt ned som følge av strukturelle endringer i samfunnet? Hvordan ville du tatt det hvis det sosiale sikringsnettet var borte? Kanskje var du litt betrygget og gikk hjemover?

Vel hjemme inne i ditt varme hus fikk du tid til å tenke gjennom saken. Hvordan skulle du klare deg fremover? Kanskje hadde du oppsparte midler på en konto som du kunne leve av en liten stund, i hvert fall bruke dem forsiktig? Du kjenner gleden av at du har en liten trygghet i hverdagen og du klikker inn i nettbanken og ser med skrekk at noen har avslutta kontoen din. Den finnes ikke, og du taster kontonummeret hardere og hardere på PC-en. Samme melding kommer opp igjen og igjen. Hva gjør du mens svette-toktet tar deg? Du tenker selvfølgelig at dette må være en feil i banken, og i et lite øyeblikk er du lettet. Du tenker jo at det er jo bare å ringe banken, så er alt i orden. Du taster nummeret på mobilen. I andre enden svarer en hyggelig dame etter en liten stund venting. Du kjenner irritasjonen og forventningen om at du snart skal få tilgang til kontoen. Hei sier du, jeg har visst en feil på nettbanken min. Damen i andre enden ber om kontonummer og person nummeret. Du kan det og sier det raskt og uten bekymring. Brått stopper damen å snakke i andre enden. Vent litt sier hun, og så sier hun at hun må sjekke noe. Du hører luften dirre mellom dere, enda dere sitter i hver sin ende av telefonen. Hva skjer? Hva er det som skjer? Etter ett minutts ventetid er hun tilbake. Denne gangen er hun mindre hyggelig. Hun snerrer nesten og virker nesten irritert over at du hadde ringt henne. Akkurat som om det hele hadde vært en spøk! Denne brukeren eksisterer ikke. Person nr eksisterer ikke. Beklager, vi kan ikke hjelpe deg!

Du er stum, får ikke frem ett ord. Du sitter alene hjemme hos deg selv og du hørte nettopp noen i andre enden som sa at du ikke eksisterte. Snart kommer dine barn hjem fra skolen og din kone hjem fra jobben. Hva skal du si til dem? Hva er det som skjer? 

Nå ringer det på døra. Du spretter opp fra stolen og går for å lukke opp. Du får sjokk. Utenfor står det en politibil. Hva er det som skjer? Du rekker ikke å tenke flere tanker før mannen presenterer seg som namnsmannen og er her på vegne av banken. Husværet må umiddelbart fraflyttes da banken skal selge det. I sjokk og vantro hører du at din egen stemme går i fistel og du er ille berørt når du snakker nå. Du er tørr i halsen og får nesten ikke frem en lyd. Hvorfor? Er det eneste du får frem. Namsmannen begynner på nytt en tirade med hvem de kommer for og at huset skal selges. I bakgrunnen ser du en varebil. Hvorfor står den der? Du registrer i tåka at dette er leverandøren der de nye hvitevarene kom fra. Politimannen sier at han kan frivillig forlate huset, eller bli arrestert. I nummenhet og helt uten å ha tenkt igjennom får du det for deg at du må skjerme ungene, så du hiver på deg jakka og går ut av huset. Nøklene sier politimannen. Helt apatisk leverer du fra deg nøklene. Piffen har gått ut av deg. Du har ingen energi å gi ettersom du er lammet av sjokk. Hjernen nekter å fungere. Du tenker igjen og igjen, hva har jeg gjort? Hvordan kunne dette skjer? Men du finner ingen trøst eller hvile.

Du går mot skolen, der sitter barna utenfor og gråter. De er blitt mobbet. De vil ikke på skolen mere. Du som far kjenner kvalmen stige og en knute av smerte sitter i halsen. Du klarer nesten ikke si noen trøstende ord. Hele kroppen føles hoven og varm. Det er nesten som en intens feber som sprer seg. Aller helst vil du legge deg i fosterstilling til det hele er i orden igjen og alle misforståelser er ryddet opp i. For det hele må være en misforståelse? Du tar barna varsom inn i armkroken og trekker duften av dine barn inn. Du kjenner minner som strømmer på og tenker på hva dere spiste til middag igår. Du kjenner deg sterkere og tenker bare din kjære er her, så skal dere sammen få ordnet dette. Dere skritter mot bussen. På bussen innover mot sentrum har barna fått noe annet å tenke på. De smiler og tenker at de reiser jo innover mot sentrum og da får de sikkert en is, som de pleier. Du tenker igjennom siste timers hendelser og prøver å planlegge hvordan du skal fortelle din kjære hva som har skjedd og hvordan skåne barna mest. Du tenker på bankkontoen som ikke fungerer og åpner lommeboka for å se hvilke kontanter som er der. Du husker at du tok ut femtusen og det er nok til litt mer enn en is. Vel fremme i sentrum går du først med barna på en kafé. De får en is og du sier at de kan se en film i filmkroken mens du ordner noen ærender. Da har du minst en time på å få ryddet i misforståelsene.

Du småløper til politistasjonen og rett til skranken. Du forteller raskt ditt ærend og venter på at problemet skal bli løst på ett øyeblikk. Mannen bak skranken bøyer seg til siden og henter frem et skjema. Vennligst fyll ut dette. Skjemaet er langt og det er mange felter som må fylles ut. Du kikker på klokka og ser at det har gått tjue minutter. Du leverer det raskt til mannen i luka og stirrer forventningsfullt på han. Mannen er uttrykksløs og sier at forventet behandlingstid er tre uker. Så peker han på adressefeltet og sier at det må også fylles ut. Du forklarer mannen at du er kastet ut av huset på grunn av en misforståelse. Mannen ser litt nøyere på deg, mens han trykker person nr. inn i registeret. Jaha, sier han, du får komme tilbake hit i morgen. I morgen?, sier du hest. Hvor skal vi sove i natt? Mannen i skranken kikker over skjermen ett øyeblikk og sier at det finnes mange fine hoteller, hvis vi ikke kan sove hos familie eller venner. Du blir målløs. Går bakover noen skritt for så å trippe mot utgangen. Du er tom inni deg. Det akkurat som om verden holder på å sluke deg. Du kikker på klokka og ser at det er tretti minutter til du må hente ungene på kafeen. Du småløper mot kontoret, der din kone er.

Vel inne i gangen er det stille. Det er fredelig på en dirrende måte som du ikke helt skjønner. Du blir møtt med tårer av to ansatte. De sier det er så trist. Hva er trist sier du høyere enn forventet. At vi er blitt kastet ut av huset vårt? Hvordan vet de det? Du skimter sjefen komme mot deg og som sier stille. Beklager, og kondolerer. Du har vår dypeste medfølelse. Du måper. Hva? Er alt du får ut. Sjefen spør om du kommer rett fra sykehuset. Du kjenner at beina springer uten at du har bedt om at de skal løpe. Du springer det raskeste du kan mot sykehuset. Fremme er du så andpusten at du ikke klarer å snakke. Øynene er fulle av gråt og en intens angst sprer seg. Du kjenner hjertet som et verkende sår. Inne strener du rett mot infoluka og sier navnet på din kjære. Mannen bak ser ikke engang opp fra pc-en mens han repliserer at hun ligger på kjølerommet i sykehusets kjeller. Du kan ta heisen der, ned til henne. Nå raser verden utenfor. Igjen løper beina uten din vilje. Du trykker hardt på heisknappen, og nede er det å løpe mot avdelingen. 

Det sitter en vakt i luka, og fort sier du hvem du er. Mannen sier at du må vente til det kommer en som kan følge deg inn. Du venter, kikker på klokka. Det er femten minutter igjen. Du tenker at barna burde vært her, men det får bare være. Det kommer en dame som spør om hun skal få sykehuspresten til å følge deg inn. Du sier det går greit. Inne i kjølerommet, foran din kjære, strømmer tårene. Du ser henne gjennom ett slør av tårer. Damen spør om du har fått vite hva som skjedde. Du sier nei. Damen spør om presten har kontaktet deg. Du svarer nei. Du setter deg på huk inn mot den døde og klamme kroppen. Det er din kone og hun er død. Damen kikker i et dokument og forteller at hun døde etter ett fall på vei til jobben. Samtidig beklaget hun at på grunn av plassmangel har sykehuset satt henne direkte på kjøla. Damen spør om hun skal begraves eller kremeres. De trenger å få henne til et begravelsesbyrå så raskt som mulig. Gjennom tåka sier du automatisk at dere hadde snakket om kremasjon. Damen noterer. Da sender jeg henne til og så kom navnet på et begravelsesbyrå som kremerer folk. De kan ordne henne pen, hvis det er noen barn som ønsker å ta farvel.  Ja, sier du hest. Det er to barn som vil ta farvel. Da ser du raskt på klokka. Det er kun to minutter igjen til filmen er ferdig. Du reiser deg og sier at du må hente barna, og løper raskt ut i friskluft.

Alt er grått, verden er grå. Det finnes ingen farger. Så kommer fargene tilbake. De blir slynget mot deg og ditt siste minne fra gårsdagen om din kjære og frokosten spilles på re-play. Du praier en drosje og sier raskt navnet på kafeen og kjører. Fremme har du tørket tårene og tar på deg den barske pappa looken. Barna må ennå ikke få vite. Inne på kafeen er det voksne som sitter på huk og prater med dine barn. Hvor er mammaen din? Du stiller deg opp bak damen og prøver på et tappert smil. Jeg er pappaen. Ungene skyter blikket sitt mot deg og utbryter pappa, mens de stormer mot deg. Å ungene mine. Du tar barna med deg og går ut. Først leter du etter de rette ordene, så leter du etter den rette plassen. Hvor skal vi gjøre av oss? Vi kjenner ingen i dette landet. Vi har ingen gjenlevende slekt eller venner. Alle er døde. Huset var kjøpt for 2 måneder siden. De hadde ikke hilst på lærerne en gang. Jobben var en freelancer jobb. Konen jobbet ikke direkte sammen med noen. Hvem kjente dem?

Du bestemmer deg for å søke tilflukt på Bymisjonen. Der kan alle komme. Ungene tegner og får litt mat og du en kopp kaffe. Du sitter stille. Får en tenkepause. 

Tenk om dette var årsaken til at du nå setter deg på gata med en tiggerkopp?

    

Fra gata og i jobb?

I fjor sommer reiste jeg fra Tromsø for å være med på markeringen til støtte for Romfolk på rådhusplassen i Oslo. Det har gått ett år, og som enkeltindivid har det vært en reise i både tid og rom for å forstå de holdningene som verserte i vårt samfunn. Hvordan kan et så velfødd samfunn inneha en så iboende ondskap mot å skade eller omtale andre mennesker på en vond måte. Hvordan kan noen kynisk misbruke andre mennesker til sin egen vinning? I løpet av året har jeg fått kontakt med et bredt nettverk som også sitter med de samme spørsmålene. Hvordan kan vi som samfunn eller verden stigmatisere individer og kollektivt avstraffe dem som en kategori og rase segmentere dem?

Det er stille i den politiske diskursen. Mange tør ikke debattere dette i frykt for at disse «andre» skal stjele vår velferd og kjøre oss i senk. Hvordan kan vi som samfunn bli så utrygge på oss selv? Hvor er vår fremmedfrykt slått rot ifra? Jeg har bladd i boka ROMÀ/ Sigøyner i går, i dag, i morgen En bok om møter mellom mennesker. Jeg må personlig grunngi at dette er sterk historisk og psykologisk kost. Det er nesten som å reise gjennom ett mareritt, der du må legge boken vekk for å trekke pusten. Hvordan kan vi gjøre slike grusomme handlinger mot mennesker? Mennesker som vi deler samme hjem med. Vår klode, vårt felles opphav, og vår felles grav. Vi puster den samme luften.

Arbeiderpartiet og regjeringen har igangsatt sitt tiggertiltak. Dette er et etterlengtet tilbud til de aller svakeste, der både Frp og Høyre vender dem ryggen. Hvem er disse individene som tigger? Ja, hvem er de? Er de mennesker som oss? Har de familie, venner, hus og hjem? Hvorfor er gata blitt deres arbeidsplass? Norge som tiggerstat? Vi har alle kjennskap til vår egen trygghet, vårt eget velferdssystem og vår felles trygge forankring at vi alle er med på å dra det samme lasset. Er det noen som trenger hjelp sikrer vi dem gjennom NAV og ulike trygdeordninger. Vi kan dette med å ta vare på hverandre. Vi liker det!

På tross av at vi har et godt land, en god velferd, så sitter det fortsatt individer utenfor. De er tilskuere til vår velferd og vår samvittighet slår tilbake mot oss når denne skjevheten blir synlig. Da smerter dette oss. Vi liker ikke at andre mennesker har det vondt. Norge er blitt en verdensmester i å redde verden. Vi har en mengde organisasjoner som gjør denne jobben og letter litt på vår dårlige samvittighet. Det er så utrolig deilig å kunne kjøpe en geit i julegave til noen som har alt. De trenger jo ikke noe, så da blir de sikker glade for at noen andre som har mindre får noe de kanskje kan leve av, eller klare seg selv i en stakket stund. Vi håper jo at vi er med på å gjøre en forskjell? Det er jo derfor vi er her?

Nå har jeg vært her siden i fjor sommer. Før den tid har jeg vært en annen plass, som er mindre viktig i nåtid.

Jeg som enkeltindivid har prøvd å analysere ulike sider ved vår strukturelle identitet. Vår nasjon er bygd som en stor organisasjon, men en rekke avdelinger som skal ha ulike sider ved vårt samfunn og våre funksjoner som sitt spesialfelt. Alle skal være spesialister.

NAV skal være vår sikkerhetsline som skal fange oss inn, slik at vi ikke faller ut og blir passive bidragsytere. NAV er vår aksjonsaktør som skal pirke borti oss og pent sørge for at vi har det bra og får den hjelp vi trenger for å inneha et brukbart liv. Jeg som individ kjenner NAV veldig godt!

Nå står jeg her mens høsten 2013 snart er rundt hjørnet. Hvorfor og med så mange kompetente mennesker rundt meg, hvorfor er det ennå ingen som har bretta opp ermene og fått disse folka inn i en vettug jobb? Det kan jo da ikke være så vanskelig?

Vel, jeg tok min egen utfordring seriøst og har faktisk gjort noe som vi på politisk plan skulle ha gjort for lenge siden. Vi må ned på gata for å komme i kontakt med dem som har falt ut. Vi må bygge dem opp slik at de får troen på samfunnet, troen på seg selv, og trygghet og visshet om at de er ønsket i jobb.

I fjor høst prøvde jeg å forklare situasjonen på NAV EURES, jeg tok en samtale med Helga Pedersen på en Arbeiderfestival, jeg gikk også i møte med skattekontoret, og har tråkket inn hos Kirkens Bymisjon mv. Jeg har tråkket rundt på apotek for å kjøpe medisiner i Oslo til syke, jeg har gått den lange veien fra Oslo S til legevakta og ikke minst mitt første møte der jeg alene dro til romfolk og satt rundt ett bål med dem, noe som er risikosport med mine lunger!

Konklusjonen er som følgende. Vi som nasjon bør forstå at vi er en del av et verdenssamfunn. Vi er forpliktet gjennom menneskerettigheter og ulike konvensjoner til å ivareta retten til et verdig liv. Vi har en felles forankring til EU gjennom fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og nå bør vi også grunngi hvordan vi kan ivareta de menneskene som flyter.

Det finnes individer som bor på gata i Oslo, som jobber i Oslo, men som tilhører en annen kommune. På grunn av at de ikke klarer å få seg en adresse, eller en fast boplass, blir de ikke på kommunalt plan en del av telleregisteret for de tjenester kommunen er pliktig til å gi. Dette er norske borgere! Videre må Norge fremover bli flinkere til å ivareta alle som ferdes til og fra landet. Dette er mennesker som søker jobb, mennesker som av ulike grunner trenger vern eller søker lykken på reisefot.

Hvordan skaper man et samfunn som fungerer?  De fleste grunngir dette med at vi baserer oss på faglige vurderinger fra forskning og kunnskap. Jeg er mer interessert i hvorfor ting tar så lang tid før de blir iverksatt og fungerer. Siden 2007 har jeg personlig drevet en intens kamp for å få tilgang til mitt studieforhold. Ulike instanser, ulike personer, og en vanvittig postgang både på epost og i postkasse. Dokumenter. På politisk plan starter ting i grasrota, kommer til lokallagene, så til byen, styret, årsmøter og videre til helt opp til regjeringen. Det går noen år før noe blir iverksatt, med mindre det er saker som brenner under føttene i et valgkampår.

Jeg liker ikke å bruke ord som politiker. Jeg er kanskje det? Jeg ønsker ikke å kaste bensin på populismen og underholdningsverdien media befatter seg med. Det å bli en rampelysakrobat? Samfunnet trenger samfunnsplanleggere, som kan fikse før ting utarter seg til et problem. Det handler om å fjerne taket på huset man sitter i, og beskue planeter og stjerner. Vi kan alle løse ting til det beste når intensjonen om fellesverdiene står i fokus og vi alle er enig i en felles grunnmur.

Fra 2013 til 2014 har vi muligheten til å skape noe nytt. Vi kan alle ta på oss våre googles og utvide perspektivet til å se litt lengre enn vår nasjonale grense og det samfunnet vi egentlig er en del av. Vi er alle verdensborgere og lenge har vi alle vært en del av den internasjonale vareflyten. Vi kjøper det vi trenger fra hele verden, bare ikke folkene kommer med på lasset, eller?

Vi trenger nå en jobbdatabaseapp som NAV, NAV EURES og alle andre jobbdatabaser kan knytte seg opp på. Vi trenger dette som en utvidelse av NAV. Når individer som enten sitter i ett annet land søker jobb, eller som ankommer en by i Norge, da kan disse få sortert ledige jobber geografisk automatisk. En av de viktigste forutsetningene er at vi utvider småjobbsentralene til også å omfatte alle som ønsker ulike jobber, ikke bare ungdom under 18. Det finnes småjobber i hvert eneste hus. Alle har vi noe pjusk som skulle vært gjort, men som vi ikke rekker over og som entreprenører og fagfolk skygger unna eller priser seg ut av. Disse jobbene krever ikke fagbrev, eller svennebrev. Det er nok at du er nevenyttig og får opplæring på stedet. Disse jobbene kan utgjøre en forskjell mellom liv eller død for de som ikke har noe fra før. Et viktig tilskudd for å forstå at vi alle sammen er medmennesker på søken etter lykke og et godt liv.

Vi trenger å styrke grunntilbudet ned på gateplan med inspiratorer som gir energi og drar folk med seg inn på rådgivningskontorer. Det finnes mange tilbud og muligheter til å hjelpe individer. Lavterskeltilbud bør også måles og kvalitetssikres hvorvidt de kan vise til resultater med sitt arbeide, hvis ikke må de endre kurs, eller statlige midler omdisponeres til organisasjoner som faktisk klarer jobben.

Det handler om starten. Det å kunne gi alle en verdig start. Det handler om ikke å institusjonalisere oss så langt bort at det medmenneskelige forsvinner. Vi trenger alle en utstrakt hånd iblant, det gjelder å forstå at vi sammen også må bli flinkere til å strekke ut hånden. En gang er det meg, en annen gang er det du som trenger hjelp. Da skulle det ikke være så vanskelig å forstå at det å hjelpe ikke er så vanskelig som det først ser ut til.

I Tromsø har vi fått fire vekk fra gata. Vi håper at vi skal få ballen til å rulle videre. Vi håper at den ruller videre på en god måte slik at disse fire kan sove trygt innendørs i visshet om at de også neste dag har en jobb å gå til. Det handler om å gjøre tilgjengelig de jobbene som finnes, uten sneversynthet eller kollektiv arroganse. Det handler om medmenneskelighet og det å prøve noen nye sko og kjenne hvor trykket kommer. Kun gjennom å erfare kan vi få kvalitativ visshet om vår virkelighet. Jeg håper at Arbeiderpartiet og fagforeningene med LO i spissen kjenner sitt ansvar. Jeg håper de forstår hvilke verdier som er forankret i partiet og hvilket ansvar dette innebærer for felleskapet. Vi er alle en!  Jeg skal stå på barrikadene og aksjonere for at vårt samfunn skal fungere på best mulig måte. Jeg håper at jeg kan få flere som står der sammen med meg om dette.

Erfaring rikere

Takknemlig for en fordomsfri barndom, et åpent sinn, en inkluderende atferd. Mindre takknemlig for at jeg føler smerte når mennesker avviser hverandre og nærer negativ energi. Et alt for velutviklet sanseredskap. Noen ganger brytes møter fordi en mellommenneskelig kulde slår fra individers uærlige hensikter. Sensitiv, kalles det. 

På et kurs i regi av partiet, og uten forvarsel testet Arbeidsministeren meg med sin tilstedeværelse ca. 20 cm opp i ansiktet mitt. Ett blikk og et poeng, en test på kroppsspråk og en hersketeknikk. Ble jeg nervøs? Nei. Er for vant for å dele mitt personlige rom med andre. Men, jeg følte at jeg hadde ett og annet politisk som jeg hadde tenkt å plassere som ansvar hos henne - det kommer.

En gang ble jeg testet av en politimann som holdt kurs for klubben min. Han viftet med hender og jobbet iherdig for å irritere meg. Neste dag byttet jeg bare plass, og reflekterte ikke over dette før han sa at han hadde testet meg. Jeg repliserte at jeg har barn som kryper over meg og det skjer hele tiden ting rundt meg. Lærdommen er kanskje at jeg bør sette tydeligere grenser for mitt og ditt?

Alt i alt er jeg trygg. 

Derimot lurer jeg på hvorfor «de andre», dvs. nordmenn er utrygge i møter med individer som sitter på gata, som stikker frem en kopp, ett blikk. Hva er det som stresser den allmenne befolkningen? Er det de som sitter på gata, eller er det ens egne forventningsprosesser i hva man selv skal rekke over i sitt eget liv? Er det frykten for ikke å rekke frem i tide, til møter, til barnehagens åpningstider, til elevsamtaler, bursdager eller treninger? 

Er det at noen påkaller deg oppmerksomhet nok til at du blir irritert?

I en slik situasjon ville jeg vurdert om du som individ skyver egne problemer over på andre? Kanskje er det da på tide å få vurdert om du har kalibrert ditt eget verdensbilde riktig?

Ironisk nok grisedrikker nordmenn i utlandet. Selv tok jeg utdannelse i Spania og fikk høre om ett individ hadde vært så tilgriset at taxi nektet personen transport. Vedkommende måtte ty til politiet. Slik er det også helge-vis i Norge. Folk grisedrikker. Hvor mange har sjekket ut de negative helseeffektene alkohol har for livskvaliteten senere i livet? Hva skjer med hjernen? Vi kaller det rus, men det er forgiftning!

Vi er flinke til å angripe annerledesheten. Det at noen står for noe ene-og-alene. Når den som står lenge nok for noe ene-og-alene, og holder på oppmerksomheten blir dette en idolisering. Da hylles individet, så lenge individet har en baktropp.

Dessverre har ikke alle på gata en stor baktropp. Men, baktroppen øker nå i styrke ikke bare her i Norge, men på internasjonalt plan. Baktroppen forankres i en «World» organisasjon.

Kanskje er det på tide å rydde i vårt strukturelle system, samt vise velvilje?   

Nå har vi lyttet siden sommeren 2012. Lyttet til folk, på gata, som tigger, syke, folk som yter hjelp, folk som skaper negativ energi, offentlige ansatte og enkelte politikere.

Konklusjonen kan enkelt oppsummeres i låten til Admiral P «…hvor det er en vilje, er det en vei…».

Kvinnekamp fra gateplan

Den 11.6.2013 var det en hundreårsmarkering i vår norske historie. For 100 år siden ble det kjempet frem likeverd og inkludering. Kvinner ønsket å være med i samfunnet på lik linje med menn. Hadde det ikke vært for den robuste og standhaftige kvinnekampen, ville vi nok i dag sett langt etter barnehager eller andre tiltak i solidaritetens navn. Kvinners rett til å delta ved urnene viste veien til dagens trygge moderne samfunn. 

Nå på selve markeringen stemmerettsjubileum 2013, ser vi nå en ny gruppe kvinner i aktiv kvinnekamp. De kjemper fra gateplan for likeverd og inkludering. De kjemper en sakte kamp mot fordommer, hat, rasisme, forskjellsbehandling og utestengelse. De er nåtidens forkjempere for sin rett til inkludering. De er kommet så langt at de har hodet høyt hevet over den epoken deres forfedre var slaver.

Nordmenn er i en særstilling når det kommer til vår tilgang til utdannelse. Vi har skoleplikt i Norge. Denne plikten har brakt individene til en frihet som har medført at de fleste av oss kan ta sine egne valg. Vi er skolert til å kunne navigere rundt i samfunnet, om det så er hjemme i Norge eller ute i verden. Vi har ervervet kunnskap i hvordan vi skal knekke de sosiale kodene og vi er selvstendige.

Denne gruppen med kvinner som nå kjemper, sitter med en kopp på gata. De venter på at noen skal brette opp armene og hjelpe dem inn i skolegang eller i en jobb. Er vi i Norge nå beredt på at andre også kjemper den samme kampen for inkludering, som vi kvinner gjorde i Norge for over 100 år siden? 

"Det er vel noen som husker historien om at kvinner måtte studere i smug?

I dag er ikke det å studere en skam. Hvorfor er det så få i Norge som ikke stiller de riktige spørsmålene? Mange faller til konklusjonen om at vi har hjulpet mange nok mennesker. En samtale med ett individ fikk meg til å tenke. Det ble framlagt en påstand om at det beste er å hjelpe dem der de kommer fra. Etter denne samtalen var jeg rystet og mine tanker falt til følgende konklusjon, er vi overhode fra samme planet?

Hvis vi alle klarer å holde den ene tanken om at jorden er vårt felles hjem, vil det da ikke bli enkelt å strekke ut en hjelpende hånd, om det er til den ene eller den andre?

Å skape harmoni må være den beste intensjon for alle mennesker, og da er det naturlig at vi alle sammen hjelper til. 

Gratulerer med 100 års dagen, på etterskudd!

<3 PEACE