..."Den som tier, (han) samtykker."
De fleste politikere må uansett forholde seg til det rammeverket som norsk økonomi gir til å finansiere sine egne politiske løsninger. Det man bør være kritisk til, er hvordan man kan gå til valg på konkrete løsninger, med dato for ferdigstillelse, for så å omfordele midlene inn i andre politiske formål? For den vanlige borger i gata er det uforståelig hvorfor man igjen må vente, før det som var lovet kanskje igjen kan etableres en gang i fremtiden. Rent politisk kan vi syntes at dette ligner på en følelse av ran og svindel.
Når det først er etablert en forståelse som det har vært en politisk enighet om, hvordan kan man da endre spillereglene etter enighet? Hvem er det som tillater seg slik makt til å overstyre livskvaliteten til borgere i et gitt geografisk område, for så i neste omgang "å rane" disse midlene inn i nye prosjekter og til andre områder? Det synes å være en urettferdig kamp om midler, når tilbudet i utgangspunktet skulle vært tilstede.
Når man etablerer retningslinjer, vedtekter og en plan, så er det forutsigbarhet man er ute etter som borger og som medlem i et samfunn. Når noen overprøver og skaper utrygghet, vil man som borger miste tillit til sine politikere som hadde ansvaret med å få på plass avtalte politiske løsninger. Det er ikke lengre rom i samfunnet for å bruke mer tid på å mase seg seg frem til 'tilbud og tjenester'. I utgangspunktet er det politikerne som har ansvaret for å etablere likeverdig løsninger over hele landet.
Er det slik at befolkningen resignerer? At de heller bruker sin livskvalitet og sin tid på andre områder, enn å følge opp saker som ville skapt et bedre fellesskap for alle? Når individer bruker sin fritid for å jobbe gratis for politiske partier, oppdager at midler som er vunnet frem til eget geografisk område, blir omfordelt eller satt på vent, skaper dette ikke umiddelbar en følelse av tilhørighet og tillit.
De fleste av oss har et realistisk forhold til vår omverden og tiden som er dyrebar, skal ikke brukes på svik, eller til "å kaste blår i øynene på folk!!
Ja, man kan tie, men da er det helst fordi man ikke ønsker å involvere seg i uredelighet.
Hvor mange bruker tiden sin på å følge med på valgkamp og debatter? I følge mediebildet er politikerne mest opptatt av å framsnakke sin egen politikk og helst lukke øynene for at politiske partier nesten snakker om det samme, bare i en litt annen nyanse. Er det slik at man i 2017 står så veldig langt fra hverandre, hva angår politiske løsninger?
De fleste politikere må uansett forholde seg til det rammeverket som norsk økonomi gir til å finansiere sine egne politiske løsninger. Det man bør være kritisk til, er hvordan man kan gå til valg på konkrete løsninger, med dato for ferdigstillelse, for så å omfordele midlene inn i andre politiske formål? For den vanlige borger i gata er det uforståelig hvorfor man igjen må vente, før det som var lovet kanskje igjen kan etableres en gang i fremtiden. Rent politisk kan vi syntes at dette ligner på en følelse av ran og svindel.
Når det først er etablert en forståelse som det har vært en politisk enighet om, hvordan kan man da endre spillereglene etter enighet? Hvem er det som tillater seg slik makt til å overstyre livskvaliteten til borgere i et gitt geografisk område, for så i neste omgang "å rane" disse midlene inn i nye prosjekter og til andre områder? Det synes å være en urettferdig kamp om midler, når tilbudet i utgangspunktet skulle vært tilstede.
Er det slik at pave Bonifatius VIIIs valgspråk kan gi gjenklang i norske maktkorridorer under valgkampen?
Når man etablerer retningslinjer, vedtekter og en plan, så er det forutsigbarhet man er ute etter som borger og som medlem i et samfunn. Når noen overprøver og skaper utrygghet, vil man som borger miste tillit til sine politikere som hadde ansvaret med å få på plass avtalte politiske løsninger. Det er ikke lengre rom i samfunnet for å bruke mer tid på å mase seg seg frem til 'tilbud og tjenester'. I utgangspunktet er det politikerne som har ansvaret for å etablere likeverdig løsninger over hele landet.
Det kan virke som at noen kan snike seg frempå i køen, der stillheten råder.
Er det slik at befolkningen resignerer? At de heller bruker sin livskvalitet og sin tid på andre områder, enn å følge opp saker som ville skapt et bedre fellesskap for alle? Når individer bruker sin fritid for å jobbe gratis for politiske partier, oppdager at midler som er vunnet frem til eget geografisk område, blir omfordelt eller satt på vent, skaper dette ikke umiddelbar en følelse av tilhørighet og tillit.
De fleste av oss har et realistisk forhold til vår omverden og tiden som er dyrebar, skal ikke brukes på svik, eller til "å kaste blår i øynene på folk!!
Ja, man kan tie, men da er det helst fordi man ikke ønsker å involvere seg i uredelighet.
