Fra gata og i jobb?

I fjor sommer reiste jeg fra Tromsø for å være med på markeringen til støtte for Romfolk på rådhusplassen i Oslo. Det har gått ett år, og som enkeltindivid har det vært en reise i både tid og rom for å forstå de holdningene som verserte i vårt samfunn. Hvordan kan et så velfødd samfunn inneha en så iboende ondskap mot å skade eller omtale andre mennesker på en vond måte. Hvordan kan noen kynisk misbruke andre mennesker til sin egen vinning? I løpet av året har jeg fått kontakt med et bredt nettverk som også sitter med de samme spørsmålene. Hvordan kan vi som samfunn eller verden stigmatisere individer og kollektivt avstraffe dem som en kategori og rase segmentere dem?

Det er stille i den politiske diskursen. Mange tør ikke debattere dette i frykt for at disse «andre» skal stjele vår velferd og kjøre oss i senk. Hvordan kan vi som samfunn bli så utrygge på oss selv? Hvor er vår fremmedfrykt slått rot ifra? Jeg har bladd i boka ROMÀ/ Sigøyner i går, i dag, i morgen En bok om møter mellom mennesker. Jeg må personlig grunngi at dette er sterk historisk og psykologisk kost. Det er nesten som å reise gjennom ett mareritt, der du må legge boken vekk for å trekke pusten. Hvordan kan vi gjøre slike grusomme handlinger mot mennesker? Mennesker som vi deler samme hjem med. Vår klode, vårt felles opphav, og vår felles grav. Vi puster den samme luften.

Arbeiderpartiet og regjeringen har igangsatt sitt tiggertiltak. Dette er et etterlengtet tilbud til de aller svakeste, der både Frp og Høyre vender dem ryggen. Hvem er disse individene som tigger? Ja, hvem er de? Er de mennesker som oss? Har de familie, venner, hus og hjem? Hvorfor er gata blitt deres arbeidsplass? Norge som tiggerstat? Vi har alle kjennskap til vår egen trygghet, vårt eget velferdssystem og vår felles trygge forankring at vi alle er med på å dra det samme lasset. Er det noen som trenger hjelp sikrer vi dem gjennom NAV og ulike trygdeordninger. Vi kan dette med å ta vare på hverandre. Vi liker det!

På tross av at vi har et godt land, en god velferd, så sitter det fortsatt individer utenfor. De er tilskuere til vår velferd og vår samvittighet slår tilbake mot oss når denne skjevheten blir synlig. Da smerter dette oss. Vi liker ikke at andre mennesker har det vondt. Norge er blitt en verdensmester i å redde verden. Vi har en mengde organisasjoner som gjør denne jobben og letter litt på vår dårlige samvittighet. Det er så utrolig deilig å kunne kjøpe en geit i julegave til noen som har alt. De trenger jo ikke noe, så da blir de sikker glade for at noen andre som har mindre får noe de kanskje kan leve av, eller klare seg selv i en stakket stund. Vi håper jo at vi er med på å gjøre en forskjell? Det er jo derfor vi er her?

Nå har jeg vært her siden i fjor sommer. Før den tid har jeg vært en annen plass, som er mindre viktig i nåtid.

Jeg som enkeltindivid har prøvd å analysere ulike sider ved vår strukturelle identitet. Vår nasjon er bygd som en stor organisasjon, men en rekke avdelinger som skal ha ulike sider ved vårt samfunn og våre funksjoner som sitt spesialfelt. Alle skal være spesialister.

NAV skal være vår sikkerhetsline som skal fange oss inn, slik at vi ikke faller ut og blir passive bidragsytere. NAV er vår aksjonsaktør som skal pirke borti oss og pent sørge for at vi har det bra og får den hjelp vi trenger for å inneha et brukbart liv. Jeg som individ kjenner NAV veldig godt!

Nå står jeg her mens høsten 2013 snart er rundt hjørnet. Hvorfor og med så mange kompetente mennesker rundt meg, hvorfor er det ennå ingen som har bretta opp ermene og fått disse folka inn i en vettug jobb? Det kan jo da ikke være så vanskelig?

Vel, jeg tok min egen utfordring seriøst og har faktisk gjort noe som vi på politisk plan skulle ha gjort for lenge siden. Vi må ned på gata for å komme i kontakt med dem som har falt ut. Vi må bygge dem opp slik at de får troen på samfunnet, troen på seg selv, og trygghet og visshet om at de er ønsket i jobb.

I fjor høst prøvde jeg å forklare situasjonen på NAV EURES, jeg tok en samtale med Helga Pedersen på en Arbeiderfestival, jeg gikk også i møte med skattekontoret, og har tråkket inn hos Kirkens Bymisjon mv. Jeg har tråkket rundt på apotek for å kjøpe medisiner i Oslo til syke, jeg har gått den lange veien fra Oslo S til legevakta og ikke minst mitt første møte der jeg alene dro til romfolk og satt rundt ett bål med dem, noe som er risikosport med mine lunger!

Konklusjonen er som følgende. Vi som nasjon bør forstå at vi er en del av et verdenssamfunn. Vi er forpliktet gjennom menneskerettigheter og ulike konvensjoner til å ivareta retten til et verdig liv. Vi har en felles forankring til EU gjennom fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og nå bør vi også grunngi hvordan vi kan ivareta de menneskene som flyter.

Det finnes individer som bor på gata i Oslo, som jobber i Oslo, men som tilhører en annen kommune. På grunn av at de ikke klarer å få seg en adresse, eller en fast boplass, blir de ikke på kommunalt plan en del av telleregisteret for de tjenester kommunen er pliktig til å gi. Dette er norske borgere! Videre må Norge fremover bli flinkere til å ivareta alle som ferdes til og fra landet. Dette er mennesker som søker jobb, mennesker som av ulike grunner trenger vern eller søker lykken på reisefot.

Hvordan skaper man et samfunn som fungerer?  De fleste grunngir dette med at vi baserer oss på faglige vurderinger fra forskning og kunnskap. Jeg er mer interessert i hvorfor ting tar så lang tid før de blir iverksatt og fungerer. Siden 2007 har jeg personlig drevet en intens kamp for å få tilgang til mitt studieforhold. Ulike instanser, ulike personer, og en vanvittig postgang både på epost og i postkasse. Dokumenter. På politisk plan starter ting i grasrota, kommer til lokallagene, så til byen, styret, årsmøter og videre til helt opp til regjeringen. Det går noen år før noe blir iverksatt, med mindre det er saker som brenner under føttene i et valgkampår.

Jeg liker ikke å bruke ord som politiker. Jeg er kanskje det? Jeg ønsker ikke å kaste bensin på populismen og underholdningsverdien media befatter seg med. Det å bli en rampelysakrobat? Samfunnet trenger samfunnsplanleggere, som kan fikse før ting utarter seg til et problem. Det handler om å fjerne taket på huset man sitter i, og beskue planeter og stjerner. Vi kan alle løse ting til det beste når intensjonen om fellesverdiene står i fokus og vi alle er enig i en felles grunnmur.

Fra 2013 til 2014 har vi muligheten til å skape noe nytt. Vi kan alle ta på oss våre googles og utvide perspektivet til å se litt lengre enn vår nasjonale grense og det samfunnet vi egentlig er en del av. Vi er alle verdensborgere og lenge har vi alle vært en del av den internasjonale vareflyten. Vi kjøper det vi trenger fra hele verden, bare ikke folkene kommer med på lasset, eller?

Vi trenger nå en jobbdatabaseapp som NAV, NAV EURES og alle andre jobbdatabaser kan knytte seg opp på. Vi trenger dette som en utvidelse av NAV. Når individer som enten sitter i ett annet land søker jobb, eller som ankommer en by i Norge, da kan disse få sortert ledige jobber geografisk automatisk. En av de viktigste forutsetningene er at vi utvider småjobbsentralene til også å omfatte alle som ønsker ulike jobber, ikke bare ungdom under 18. Det finnes småjobber i hvert eneste hus. Alle har vi noe pjusk som skulle vært gjort, men som vi ikke rekker over og som entreprenører og fagfolk skygger unna eller priser seg ut av. Disse jobbene krever ikke fagbrev, eller svennebrev. Det er nok at du er nevenyttig og får opplæring på stedet. Disse jobbene kan utgjøre en forskjell mellom liv eller død for de som ikke har noe fra før. Et viktig tilskudd for å forstå at vi alle sammen er medmennesker på søken etter lykke og et godt liv.

Vi trenger å styrke grunntilbudet ned på gateplan med inspiratorer som gir energi og drar folk med seg inn på rådgivningskontorer. Det finnes mange tilbud og muligheter til å hjelpe individer. Lavterskeltilbud bør også måles og kvalitetssikres hvorvidt de kan vise til resultater med sitt arbeide, hvis ikke må de endre kurs, eller statlige midler omdisponeres til organisasjoner som faktisk klarer jobben.

Det handler om starten. Det å kunne gi alle en verdig start. Det handler om ikke å institusjonalisere oss så langt bort at det medmenneskelige forsvinner. Vi trenger alle en utstrakt hånd iblant, det gjelder å forstå at vi sammen også må bli flinkere til å strekke ut hånden. En gang er det meg, en annen gang er det du som trenger hjelp. Da skulle det ikke være så vanskelig å forstå at det å hjelpe ikke er så vanskelig som det først ser ut til.

I Tromsø har vi fått fire vekk fra gata. Vi håper at vi skal få ballen til å rulle videre. Vi håper at den ruller videre på en god måte slik at disse fire kan sove trygt innendørs i visshet om at de også neste dag har en jobb å gå til. Det handler om å gjøre tilgjengelig de jobbene som finnes, uten sneversynthet eller kollektiv arroganse. Det handler om medmenneskelighet og det å prøve noen nye sko og kjenne hvor trykket kommer. Kun gjennom å erfare kan vi få kvalitativ visshet om vår virkelighet. Jeg håper at Arbeiderpartiet og fagforeningene med LO i spissen kjenner sitt ansvar. Jeg håper de forstår hvilke verdier som er forankret i partiet og hvilket ansvar dette innebærer for felleskapet. Vi er alle en!  Jeg skal stå på barrikadene og aksjonere for at vårt samfunn skal fungere på best mulig måte. Jeg håper at jeg kan få flere som står der sammen med meg om dette.