Verden mangler tydelig lederskap er en sannhet med modifikasjoner.
Verden trenger foraer, plattformer, areaner og møteplasser for å utveksle ideer til samarbeid og vennskap. Spørsmålet er hvordan man skal klare å gjøre dette uten at noen parter føler seg overkjørt, eller neglisjert. I vår iver etter å jobbe raskt og effektivt, kan man lett glemme at ikke alle er fostret opp under samme kulturelle påvirkning og muligheter. Vi har ikke lyst til å fremstå som uhøflige og heller ikke for nøytrale. Når vi nå i 2017 ser på den virkeligheten som omslutter oss, og hvor viktig god kommunikasjon er for å kunne lykkes, er det viktigste målet å trygge hverandres plass i verdensbildet. Vi har store reelle problemstillinger som må løses for at vi alle kan leve sammen i en fredelig sameksistens. I grove trekk handler dette om resursforvaltning og hvordan vi skal forvalte tilgangen til de resurser som ligger på hvert lands geografiske område. Faktum er at vi har ulike resurser og tilgang til resurser, selv om vi nå i nåtid og fremover vil har økende behov for resurser som ikke ligger på eget område.
Hvordan skal vi fordele rettferdig?
De som har store landområder, gunstig klima og værforhold, har bedre mulighet til å dyrke mat utendørs, enn de som lever i kaldere og mer ustabile soner. Ut over konkrete behov for matsikkerhet kommer energi, bolig, helse, transport og sysselsetting mv. Hvert land vil alltid ha en ulik tilnærming til dette basert på de muligheter som er lokalt tilstede og hvordan dette blir regulert.
Det har alltid vært konflikter og uenigheter som har ført til endringer av verdensbildet. Spørsmålet er om verden har lært?
Når statsledere fremstår som forvaltere, er det mange menneskeliv de forvalter og hvilket nivå av livskvalitet de er villig til å gi til sine borgere. Sannheten er, for at samfunn skal fungere må man samhandle over landegrensene. Dette gjøres det i stor grad i dag, men ikke uten konflikter og misforståelser.
Har vi i nåtid lært at parter ikke kan få en fredelig løsning med makt, men at man kan risikere gjengjeldelse i samme styrkeforhold tilbake for hver handling? Hva om man snur dette om til positive samhandling og at for hver gode handling, kan man forvente en likelydende positiv handling tilbake? Ville ikke en slik verden blitt tryggere og skapt fundamentet for å utvikle menneskerasen som helhet?
Det vi nå ser gjennom eksempelvis G20, er at vi kan snakke sammen og stake ut en felles visjon som kan bli en global bærebjelke for kommende generasjoner. For å få dette til må man ikke låse seg fast i en gammel problemorientert måte å tenke på, men endre kognitivt hvordan man ønsker verdensbildet skal se ut ved å tenke løsningsorientert. I det øyeblikket man ser en verden full av løsninger, vil verden bli full av muligheter og velvilje. Sammen kan vi alle skape en produktiv og konstruktiv fremtid, dersom viljen er tilstede. For til syvende og sist er det vår egen vilje til forandring som må forankres.
Der det er en vilje, er det en vei!
Finner du den?
Verden trenger foraer, plattformer, areaner og møteplasser for å utveksle ideer til samarbeid og vennskap. Spørsmålet er hvordan man skal klare å gjøre dette uten at noen parter føler seg overkjørt, eller neglisjert. I vår iver etter å jobbe raskt og effektivt, kan man lett glemme at ikke alle er fostret opp under samme kulturelle påvirkning og muligheter. Vi har ikke lyst til å fremstå som uhøflige og heller ikke for nøytrale. Når vi nå i 2017 ser på den virkeligheten som omslutter oss, og hvor viktig god kommunikasjon er for å kunne lykkes, er det viktigste målet å trygge hverandres plass i verdensbildet. Vi har store reelle problemstillinger som må løses for at vi alle kan leve sammen i en fredelig sameksistens. I grove trekk handler dette om resursforvaltning og hvordan vi skal forvalte tilgangen til de resurser som ligger på hvert lands geografiske område. Faktum er at vi har ulike resurser og tilgang til resurser, selv om vi nå i nåtid og fremover vil har økende behov for resurser som ikke ligger på eget område.
Hvordan skal vi fordele rettferdig?
De som har store landområder, gunstig klima og værforhold, har bedre mulighet til å dyrke mat utendørs, enn de som lever i kaldere og mer ustabile soner. Ut over konkrete behov for matsikkerhet kommer energi, bolig, helse, transport og sysselsetting mv. Hvert land vil alltid ha en ulik tilnærming til dette basert på de muligheter som er lokalt tilstede og hvordan dette blir regulert.
Det har alltid vært konflikter og uenigheter som har ført til endringer av verdensbildet. Spørsmålet er om verden har lært?
Når statsledere fremstår som forvaltere, er det mange menneskeliv de forvalter og hvilket nivå av livskvalitet de er villig til å gi til sine borgere. Sannheten er, for at samfunn skal fungere må man samhandle over landegrensene. Dette gjøres det i stor grad i dag, men ikke uten konflikter og misforståelser.
Har vi i nåtid lært at parter ikke kan få en fredelig løsning med makt, men at man kan risikere gjengjeldelse i samme styrkeforhold tilbake for hver handling? Hva om man snur dette om til positive samhandling og at for hver gode handling, kan man forvente en likelydende positiv handling tilbake? Ville ikke en slik verden blitt tryggere og skapt fundamentet for å utvikle menneskerasen som helhet?
Det vi nå ser gjennom eksempelvis G20, er at vi kan snakke sammen og stake ut en felles visjon som kan bli en global bærebjelke for kommende generasjoner. For å få dette til må man ikke låse seg fast i en gammel problemorientert måte å tenke på, men endre kognitivt hvordan man ønsker verdensbildet skal se ut ved å tenke løsningsorientert. I det øyeblikket man ser en verden full av løsninger, vil verden bli full av muligheter og velvilje. Sammen kan vi alle skape en produktiv og konstruktiv fremtid, dersom viljen er tilstede. For til syvende og sist er det vår egen vilje til forandring som må forankres.
Der det er en vilje, er det en vei!
Finner du den?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar