Hva opptar oss speiles i media?

Hva skal til for at folk skal reagere på en sultkatastrofe, naturkatastrofe, krig og elendighet?

Er vi blitt vant til vold og grusomheter på en slik måte at vi ikke lengre reagerer når et spedbarn på 1 mnd. dør av sult? Hvem har ansvaret for at befolkningen skal reagere naturlig på slike hendelser og sikre at vi ikke blir emosjonelt avstumpet eller likegyldige til vår egen eksistens i verdensbildet?

Vi er alle deltagere på en scene og vi velger selv hvilken rolle vi ønsker å spille.

Det er vondt å se katastrofer utarte seg og at det er de samme kjente aktørene som igjen og igjen pisker befolkningen til å agere(for å få dem til å hjelpe til), om ikke fysisk men så med penger. Hva er det med alle disse pengene som brukes til brannslukking? Hjelper disse når katastrofene rammer, og har disse den nytteverdien som vi forventer?

Jeg er alltid undrende til hvordan vi tenker å løse problemer. Det første som jeg ser, er at man alltid starter opp med flyktningeleir. Derfra blir folk selektert og fordelt inn i ulike andre land, dersom dette er planen. Vi vet at fremover blir klimaet vanskeligere, spesielt for de menneskene som bor i strøk med dårlig tilgang på vann og mat. I tillegg økt risiko for større temperatur-svingninger eller økning. Hva som er den beste løsningen på dette, er vanskelig å forutsi. Vi kjenner av historien at folkevandring/ forflytning, er den løsningen som har vært naturlig i de fleste områdene. I tillegg er det også en vurdering om hvor mye man kan endre sin levemåte og hvordan vi best kan tilpasse oss de klimatiske endringene.

Men tilbake til bildet av media: Media er en aktør som skal være samfunnets vakthund og løfte den svake parts sak til våre beslutningstakere. I mediaorganet jobber også mange mennesker og i mange tilfeller også med førstehåndsopplysninger. Her er det verdifull arbeidskraft som kunne blitt utnyttet på en ny måte. Journalister skal være våre sannhets-formidlere på mange måter,  derfor er det enda viktigere å få vurdert om vi bruker denne verdifulle resursen riktig.

Den som kan varsle og den som har oversikt, er en part som kan brukes i større grad til å løse eller skaffe til veie rett hjelp, eller kontakte rett instans.

Er det slik at man kan vurdere at en journalist også kan få større ansvar med å formidle viktig og nyttig informasjon raskere frem til rett instans, og ikke bare som en formidler gjennom media? Vi ser at i spenningsfilmer formidles media-rollen på en slik måte at journalistene jobber like teknisk/ metodisk som etterforskere. De har ett overordnet ansvar for at den informasjonen de formidler skal være så nært sannheten som mulig. De skal etterprøve, eller kontrollere sine kilder opp mot troverdighet. Kildevernet skal også stå høyt i kurs media.

Det som er sakens kjerne i dette, er at vi har ulike organisasjoner som får hendelser referert fra media og sine fagpersoner, der media og individer(i mange tilfeller), er de første som er tilstede på områder der hendelser inntreffer. Hva om man flytter en del av den informasjonen direkte inn i et beredskap-senter? Kanskje få etablert en tjeneste som kan fungere bredere, samt utnytte all tilgjengelig kapasitet på sivilt plan på en bedre måte? I dag har vi det faktum at det er forsinkelser i alle ledd. Noe av denne forsinkelsen kunne det vært en fordel med å få redusert. Hva om man bruker ressurser fra media på en slik måte at dette utgjør en større nytteverdi for samfunnet?

Det er ikke bare en tanke om endring av media(her brukt som eksempel), men det å ha muligheten til å om-forvalte kapasitet når katastrofer rammer lokalt og globalt. Vi ser at frivilligheten, samt de som er subsidiert til å delta, også kunne blitt brukt på en litt annen måte. Hva skal til for at vi setter samfunnet i katastrofe beredskap og yter hjelp, også når andre land er i akutt krise? Hva ligger det i å være menneskelig og hvor går skillet mellom det å bry seg om andre, og det å ignorere eller la hjelpeorganisasjoner ta ansvaret alene?

Slik som verden stadig utvikler seg, blir det mer og mer viktig å tenke rutiner, beredskap, ressursforvaltning i alle ledd. Det er mye å tjene på å kunne stoppe en katastrofe, før den blir en virkelig geografisk krise med langsiktige konsekvenser og ringvirkninger. Det er ikke bare lokalt at en krise rammer, den påvirker også de menneskene som får viten om denne, om ikke bare viljen til å ha lyst til å hjelpe til, men også emosjonelt. 

Vi føler empati eller sympati med de involverte.
Dette koster samfunnet all den tid disse individene bruker tid på å bearbeide kriser. Dersom man ikke er blitt emosjonelt avstumpet og følelsesløs? Hele hensikten er å finne nye metoder for å kunne endre logistikken. På denne måten kan vi bli mer effektiv, eller kanskje til og med kan delta med raskere innsats og da avverge en større geografisk krise? Derfor bør man sette ned utvalg som kan omdefinere roller. Se på potensialet med å endre funksjoner, eller arbeidsinstruks. 

Klarer man å se en overordnet sammenheng, samt finne nye funksjons-muligheter, eller til og med redefinere funksjoner eller ressurser til å innta en helt ny kapasitet i samfunnet, så kan man kanskje også fjerne de flaskehalsene som skaper frustrasjon eller likegyldighet i befolkningen. Vi trenger å skape en positiv visjon. Derfra skape det positive samfunnet som sprer velvilje og hjelpeglede ut til alle de menneskene som trenger vår hjelp. 

Vi kan ikke lengre sitte på sidelinjen å se på at katastrofer får utarte seg. Bare fordi vi lokalt og globalt mangler funksjonelle organer som kan koordinere den kapasiteten som til enhver tid er tilgjengelig, samt den kapasiteten som kan om-forvaltes når krisene rammer. 

Veronika Myrvang

<3 PEACE #LovePeace #LoveHumanity